Sidene har seinere blitt delvis gjenoppbygd. Volkhard Knigge i minnefondet for Buchenwald uttalte til flere tyske medier at hackerene forsøkte å utrydde minnet om ofrene for nazistenes ufattelige grusomheter.

Rundt en kvart million mennesker – flertallet jøder – ble brukt som tvangsarbeidere i våpenfabrikker i Buchenwald, ikke langt unna Weimar i det østlige Tyskland fra leiren ble åpnet i 1937 til kapitulasjonen i 1945. En går ut fra at 56.000 mennesker døde her av utmattelse, sult, sykdommer eller regelrett henrettelse i løpet av årene konsentrasjonsleiren var i virksomhet.

Og hovedspørsmålet utstillinga forsøker å besvare, er hvordan helt vanlige mennesker gjennom yrkene sine bidra til at det organiserte massemordet kunne gjennomføres så effektivt så mulig.

Mot holocaustfornektelse

- De som overlevde holocaust og som har drevet et formidabelt holdningsskapende arbeid gjennom å være tidsvitner, er i ferd med å forsvinne av naturlige årsaker. Og sjøl om 65 år har gått sidenslutten på andre verdenskrig, ser vi fremdeles at det dukker opp mennesker som på ulike måter fornekter at holocaust har funnet sted, forteller Andersen til AntirasisteN.

Museet har også laget et undervisningsopplegg for elever fra 9. klasse og ut videregående skole, og de jobber i øyeblikket aktivt med å promotere utstillinga mot skoler i østlandsfylkene.

- Ikke bare har vi som kunnskapsinstitusjon et ansvar for å formidle dette, men også ut fra et samfunnsmessig perspektiv må vi være med på å bidra til at teorier om fornektelse av holocaust får mulighet til å spre seg, sier Andersen videre.

Topf & Söhne

På 1970-tallet ble den franske kjemikeren Jean-Claude Pressac kjent som holocaustfornekter. Men etter sjøl å ha besøkt gasskamrene og krematoriene i Auschwitz, endra han oppfatning. Seinere skulle han bidra med nyttig kunnskap for å dokumentere hvordan massemordene ble gjennomført og organisert.

Store deler av Pressacs forskning var basert på arkivene etter firmaet Topf & Söhne, og dette arkivmaterialet ble etter hans død overlatt til historikerne som i dag står bak utstillinga på Teknisk museum.

Kremasjon var et relativt nytt fenomen i mellomkrigstida, og såvel i Tyskland som her i Norge raste debatten om hvorvidt det var riktig å kremere de døde. Derfor ble det fastsatt et lovverk for at visse etiske retningslinjer skulle ivaretas ved kremasjon. Topf & Söhne trakk spesielt fram dette i reklamen for sine produkter, noe utstillinga bringer mange eksempler på. Men dette skulle endre seg da firmaet i 1939 inngikk en avtale om å levere kremasjonsovner til konsentrasjonsleirene.

Kadaverdestruksjon og søppelforbrenning

- Gjennom hele krigen arbeidet ingeniørene for å «perfeksjonere» ovnene til å ha størst mulig effektivitet, forteller Andersen. For sjøl om de visste hva de gjorde, var det ingen ingeniører som forsøkte å si stopp.

- «Stjerneingeniøren» Kurt Prüfer var den med den største kompetansen innen ovnsbygging i firmaet. Da han var nær ved å si opp jobben sin i februar 1941, hadde firmaet en gyllen sjanse til å trekke seg ut av samarbeidet med SS. Men konflikten med Prüfer ble løst, og arbeidet med å konstruere mest mulig effektive krematorier fortsatte. Uten Prüfer ville dette neppe vært mulig, forklarer Andersen.

Og modellen Topf & Söhne konstruerte ovnene sine ut fra var basert på destruksjonsovner for søppel og dyrekadaver. Konsentrasjonsleirene skulle være rein industriell masseutryddelse av uønskede elementer i Hitlers forsøk på å bygge Det tredje riket.

Makaber patentsøknad

Topf & Söhne-konsernet må ha forstått at massemord ikke var et forbigående fenomen mens krigen raste. For det var en målsetning å effektivisere kremeringa mest mulig.

- Prokuristen Fritz Sander i firmaet utvikla en «kremasjonsovn for konstant massedrift», og fikk brødrene Topf til å søke om patent for denne 26. oktober 1942. Her skulle likene legges på samlebånd og føres inn i ovnen for så å gli ned etasje for etasje. Etter maksimalt to dagers oppvarming ville likene til slutt antennes av andre brennende lik nederst i ovnen, sier Andersen.

En skisse over denne oppfinnelsen er blant tingene man kan se i utstillinga. Men patenten skulle aldri bli godkjent. Sander mente dette var fordi oppfinnelsen var hemmeligstempla. Prüfer mente på sin side at ovnen aldri kunne fungere, siden likene ville sette seg fast på veg mot bunnen.

- At de diskuterte på dette nivået, viser at de var fullt klar over hva de var med på, understreker Andersen.

Var de nazister?

For ingeniørene visste hva de gjorde. Vi spør Andersen om de medvirkende alle var nazister.

- Neppe. Både brødrene Topf og Prüfer gikk inn i NSDAP (det tyske nazipartiet ledet av Hitler, vår merknad) i 1933, men dette var antakelig mer av opportunistiske årsaker enn av ideologiske årsaker. På denne tida hadde det stor betydning i næringslivet å være medlem av riktig parti. Men firmaet hadde både kommunister og andre politiske motstandere av naziregimet som ansatte i tillegg til såkalte halvjøder, svarer Andersen.

Utstillinga forsøker å beskrive hvordan mennesker som ikke nødvendigvis ideologisk støtter folkemord, likevel blir en del av det, og lydig stiller opp for å utvikle teknologi som bidrar til å effektivisere utførelsen av groteske handlinger. Men var det profittjaget som drev ingeniørene?

SS-avtalen var liten

- Det virker tvilsomt. Avtalen med SS om produksjon av krematorier til konsentrasjonsleirene utgjorde bare omkring to prosent av firmaets samlede omsetning. Vi ser også at de behandla SS som en hvilken som helst annen kunde, rett og slett som en likeverdig forretningspartner, forklarer Andersen.

Blant annet virka firmaet svært sjølsikkert i sin omgang med SS. Utstillinga viser også hvordan Topf & Söhne ofte sendte purringer for manglende betaling for tjenestene firmaet leverte til SS, som altså var kunden.

- Ikke var de fanatiske nazister. Heller ikke handla de under tvang eller oppnådde spesielle fordeler ved å bidra til nazistenes massemord. Men kanskje var det slik at de hadde ambisjoner innenfor faget sitt – rett og slett var motivasjonen deres det reint ingeniørfaglige, mener Andersen.

Viktig utstilling

Teknisk museum har satt sammen ei viktig utstilling. Temaet angår oss alle. Av naturlige årsaker er de som var til stede da konsentrasjonsleirene var i drift, i ferd med å gå bort. Konsentrasjonsleirene var i stor stil undergraving av menneskeverd og humanistiske ideer mange kanskje tar for gitt. Og mennesker som fornekter at holocaust fant sted, fins fortsatt. Seinest i fjor valgte TV2 å slippe til den kjente holocaustfornekteren og nazisten David Irving til i beste sendetid.

Og Andersen kunne allerede samme dag som utstillinga åpna, fortelle om kritikk fra en person som kalte seg «holocaustfornekter».

- Mange av disse framstår som svært kunnskapsrike og godt kjent med mange viktige detaljer fra utryddelsesleirene. Hvis man i tillegg er karismatisk, kan flere av disse ha mulighet til å påvirke ungdom som synes dette er spennende og interessant og som ikke sitter på kunnskaper til å kunne avsløre holocaustfornektelsen.

For kunnskapen Teknisk museum sprer om dette temaet gjennom utstillinga, er fortsatt viktig å spre til de oppvoksende generasjoner. Museet har derfor utarbeida et undervisningsopplegg for skoler fra niende klasse og opp til videregående skole. Dette undervisningsopplegget er klart fra 16. mars og vil vare så lenge utstillinga er på museet, ut oktober 2010.

Besøk nettsidene til utstillinga her.

Flere bilder (alle bildene er gjengitt med tillatelse fra Teknisk museum):

HOLOCAUST: De bygget kremasjonsovnene i Auschwitz og var hele tiden klar over at teknologien de utviklet var del av et større maskineri for massemord.

Ketil Gjølme Andersen

Konservator, Norsk Teknisk Museum

HITLER-TYSKLANDS forbrytelser er godt dokumentert. Likevel dukker det stadig opp personer som benekter at massemordene i konsentrasjonsleirene fant sted. Det hevdes blant annet at ugjerningene, ut fra et rent teknisk perspektiv, umulig kan ha vært gjennomført. Franskmannen Jean—Claude Pressac sto for en slik oppfatning da han på slutten av 1970-tallet undersøkte gasskamrene og krematoriene i Auschwitz. Pressac innså imidlertid at han hadde tatt feil og skulle senere, gjennom flere bøker, bidra med kunnskap om hvordan massemordene hadde vært utført og organisert.

Sentralt i materialet til Pressac stod arkivet etter firmaet Topf & Söhne. Da han døde i 2003 ble materiale overlatt de tyske historikerne som arbeidet med utstillingen Dødens ingeniører: Topf & Söhne — Ovnsbyggerne i Auschwitz.

Stiftelsen Gedenkstätten Buchenwald und Mittelbau-Dora har laget utstillingen i samarbeid med Jüdisches Museum Berlin og Staatliches Museum Auschwitz-Birkenau. Fram til 31. oktober vises den på Teknisk museum i Oslo.

TOPF & SÖHNE var et gammelt og velrenommert firma som allerede i 1914 hadde gjort bygging av kremasjonsovner til en av sine spesialiteter. I markedsføringen la firmaet vekt på de etiske kravene som samfunnet, delvis i lovs form, stilte til en verdig kremasjon. Ovnene ble for eksempel bygget slik at flammer ikke kom i direkte kontakt med den døde kroppen og at asken etter avdøde kunne identifiseres på betryggende måte.

Da Topf & Söhne høsten 1939 leverte sine første kremasjonsovner til konsentrasjonsleirene, ble alle slike hensyn satt til side. Nå gjaldt det å konstruere ovner som kremerte et størst mulig antall lik, på kortest mulig tid, til lavest mulig kostnad. På oppdrag fra SS arbeidet ingeniørene gjennom hele krigen målrettet med å perfeksjonere ovnene. I jakten på stadig mer effektive konstruksjoner valgte man løsninger som ble benyttet til søppelforbrenning og kadaverdestruksjon.

UTSTILLINGEN ETTERLATER ingen tvil om at ingeniørene fra Topf & Söhne visste at teknologien de utviklet var del av et større maskineri for massemord. Under byggingen av krematoriene i Auschwitz-Birkenau opptrådte firmaets ingeniører som rådgivere for SS og sørget blant annet for at ovnenes kapasitet ble avstemt med kapasiteten i gasskamrene. Ingeniørene oppholdt seg i leiren måneder om gangen, påså at anleggene fungerte etter hensikten, drev vedlikehold og var øyenvitner til at toglaster med menn, kvinner og barn ble drevet inn i gasskamrene og deretter forvandlet til akse i ovnene de selv hadde installert.

Kurt Prüfer, firmaets ledende ingeniør i Auschwitz, innrømmet etter krigen at han hadde vært klar over at det handlet om uskyldige ofre. Dette hindret ham likevel ikke fra å fremme forslag om hvordan drapene kunne effektiviseres. Prüfer visste at giftgassen Zyklon B hadde sin mest dødbringende virkning ved omkring 26 grader celsius, og med sitt blikk for «teknisk optimale løsninger» tok han initiativet til at gasskamrene ble forvarmet til denne temperaturen med overskuddsvarmen fra krematoriene i etasjen over.

Topf & Söhne leverte forøvrig også ventilasjonsanlegg til gasskamrene — også dette teknologi som bidro til effektivisering av drapene. For ingeniørene i Topf & Söhne representerte krematoriene og de tilhørende gasskamre et integrert hele, et sammenhengende «produksjonssystem» som med industriell effektivitet framstilte død og tilintetgjørelse. Det var ikke uten grunn at fangene som var tvunget til å betjene anleggene snakket om «dødsfabrikkene».

HVA ER DET SÅ som kan forklare handlingene til ingeniørene i Topf & Söhne? Utstillingen peker først og fremst på momenter som ikke har forklaringskraft: Ingen av de involverte var fanatiske nazister eller antisemitter. De handlet ikke under tvang og oppnådde knapt personlige fordeler gjennom samarbeidet med SS.

For firmaet som sådan er det urimelig å anta at profittmotivet har stått sentralt, siden leveransene til konsentrasjonsleirene aldri utgjorde mer enn ca. to prosent av den totale omsetningen. Det som imidlertid synes å ha forklaringskraft er hvordan ingeniørene — ovnsbyggerne i Auschwitz — lot seg anspore av sine profesjonelle, ingeniørfaglige ambisjoner. De definerte fra første stund oppdraget som et rent teknisk anliggende. Nøkternt og kalkulerende gikk de inn for å løse avgrensede, praktiske oppgaver — uten å ta inn over seg urettferdigheten og lidelsen de omga seg med. Ikke på noe tidspunkt fant de heller grunner til å protestere mot den statlige politikken som skulle legitimere forbrytelsene.

DET MEST foruroligende ved ustillingen er den konteksten av normalitet og rasjonalitet som etableres omkring massedrapene. De som medvirket til grusomhetene var ikke perverse unntakspersoner, men vanlige mennesker. Det er samme problematikken Christopher Browning behandler i boken Ordinary Men der han viser at et flertall av mennene i «reservebataljon 101», ansvarlig for massehenrettelser av polske jøder, var middelaldrende familiefedre, med bakgrunn fra arbeiderklassen.

Det blir enda mer påtrengende å forholde seg til nazismens forbrytelser, når vi vet at vanlige mennesker — ikke helt ulike oss selv — var medskyldige.

DØDENS INGENIØRER utfordrer oss ikke bare som enkeltpersoner. Den tematiserer også bedrifters og profesjoners ansvar og minner oss om at det moderne samfunnet, med sin gjennomgripende organisering, teknologi og arbeidsdeling, ikke uten videre representerer en garanti for humanisme og menneskeverd. I følge sosiologen Zygmunt Bauman er dette den kanskje viktigste innsikten vi skal ta med oss fra Europas historie i det tjuende århundre. Massemordene i konsentrasjonsleirene var ikke uttrykk for tilbakefall til et førmoderne barbari. Det var tvert imot «den moderne sivilisasjonen rasjonelle verden» som gjorde forbrytelsene mulig.

Som en kuriositet kan det for øvrig nevnes at Zündels besteforeldre på morssiden var jødiske fagforeningsfolk.