Gå til meny

Afghanistan ekspert Elisabeth Eides foredrag på 90 dager konferansa

Preludium

La meg begynne med en historie fra en reise fra Peshawar til Kabul i 1997, langs landeveien, sammen med to unge menn: tolken Malik og sjåføren Shirin, som hadde med seg et flyttelass, fordi han planla å flytte familien til Kabul. Taliban hadde fått slutt på borgerkrigen som la byen i ruiner. (Det som følger er en utvidet versjon av historien jeg fortalte på konferansen, hentet fra mitt bidrag til boka Lykke på reisen redigert av Margunn Grønn.)

- Jeg liker Taliban, for de har skapt lov og orden i Afghanistan, sier Shirin. For å berolige passasjeren? Jeg svarer ikke. Den forrige regjeringen greide ikke holde styr på kommandantene sine, mange røvet og plyndret og trakasserte både kvinner og menn. Malik svarer heller ikke. Hans far, en velutdannet mann med mange år bak seg i Europa, overlevde høyt på strå i statsbyråkratiet under den forrige regjeringen, men ga opp etter ett års arbeid for Taliban, fordi de ikke mestret kunsten å styre landet, som han sa. Det er ikke så lett å regjere et land med halvstuderte prester fra landsbygda som ministre. Han ble i stedet flyktning med sine sju barn. Malik er eldst og bidrar til familieøkonomien med å undervise i engelsk.

Etter tretti kilometer langs veien til Jalalabad, storbyen i det lave slettelandet, er solen varm og tørsten plagsom. En veisjappe selger te og små kartonger med mangosaft. Vi er stanser. Bilen blir omringet av tre menn med svarte turbaner. Checkpost, hvisler Malik. Vi har oppdaget den for seint. Jeg hipser raskt sjalet på plass over håret. Igjen er utlendingen til bry. De tre mennene på utsiden stirrer uten blygsel innover i bilen, og ser en kvinne i forsetet på en single cabin pickup, mellom to menn. Ganske tett. Turbaner rystes, munner kommenterer. Skandalen er et faktum. Mine reisekamerater er riktignok så unge at de kunne vært sønnene mine, men det går kanskje ikke klart fram, der jeg sitter med det svarte sjalet trukket opp over nesen.

- Dere kan ikke reise på denne måten, sier en av dem. – Det er uislamsk. I vår kultur sitter man ikke slik med kvinner. - Hvordan skulle vi ellers sitte? Lasteplanet er fullt, argumenterer Malik diplomatisk.

Jeg prøver meg med noen tilleggsargumenter på dårlig farsi. Vil de at jeg, kvinnen, skal støve ned der bak? Mellom kommoder og madrasser? Etter kort diskusjon blir de enige om å gjøre et unntak og mot sin vilje akseptere den uortodokse forseteplasseringen. Som en form for kompensasjon konsentrerer de seg intenst om bilens kassettspiller. Musikkelskeren Shirin har underholdt oss med et eksklusivt utvalg afghanske ballader på veien gjennom Khyber-passet. – En gave fra min beste venn, smilte han og nynnet med, og vi nøt det ville fjellandskapet og den inntrengende musikken om elskende som ikke får hverandre. Men musikk er ikke lenger tillatt i Talibans Afghanistan. Bare bønner skal synges. Shirin har knapt rukket å slå av kassettspilleren før de tre vaktpostene lener seg inn vinduet. For seint. Et lite håndgrep fra den ene svarte turbanen, og vips, så ligger yndlingskassetten på bakken. Shirin knuger rattet, men holder kjeft og starter motoren.

- Vi kan få den igjen på tilbaketuren, sier jeg for å trøste. Eller for å slippe å tenke på at tapet var påført sjåføren fordi jeg satt der. - They destroyed it. De trampet på den. Det var en personlig gave, knurrer Shirin. - Du sa jo du likte Taliban? - Nå liker jeg best kommunistene, de som regjerte før. Et trist smil før han lister hånden under førersetet etter en ny kassett.

Denne illustrerer noe om hvordan afghanere kan oppleve virkeligheten – så forskjellig og omskiftende. Det forteller om potensialet for raske omskiftninger i allianser og politiske sympatier – og om det uforutsigbare i det afghanske samfunnet. Selv har jeg oppholdt meg lenge og mye blant afghanere: bosatt blant flyktninger i Peshawar i 1987-1988, og jeg har vært sju ganger i Afghanistan fra 1997 (3 under Taliban 4 etterpå). De siste fire årene har jeg samarbeidet med en kollega og afghanske forfattere for å få i stand en afghansk avdeling av International PEN (forfatter- og ytringsfrihetsorganisasjon) – og et Forfatternes hus i Kabul. Afghansk

PEN er i dag et kraftsentrum i afghansk offentlighet, med mer enn 500 medlemmer.

Hvorfor så konfliktfylt?

Før seminaret spurte arrangørene meg: Hvorfor er Afghanistan så konfliktfylt? Det er kanskje viktig å minne om korrespondenten Jon Snows ord i britiske Channel 4: Afghanistan er ikke den enkle pakken av et land vi i vesten liker å tenke at det er. Afghanistan er komplisert, og ikke minst ganske martret av sin historie og beliggenhet. Dermed finnes mange svar på spørsmålet:

  • Afghanistans geografiske plassering mellom naboland med mange hensyn å ta: Pakistan/India; Iran, de sentralasiatiske republikkene; språk over grensene: farsi i vest, Pasthu i sør og sørøst, farsi Afgh/Tadsjikistan, uzbek Afgh/Uzbekistan, Turkmensk Afgh/Turkmenistan). Veien til havet. Olje- og gassledninger.
  • Et språklig, etnisk og religiøst mangfold: pashtunere, tadsjiker, uzbekere, hazara, turkmenere osv. Shiaer og sunnier. Tradisjonelt har pashtunerne hatt stor makt via kongehuset – dette går i oppløsning på 1970-tallet. Rivaliseringen har til tider vært blodig: Borgerkrigen under mujahedin-regjeringe (1992-1996); Taliban-massakre på hazaraer (som de anså som hedninger), dette ikke noe nytt, langvarig diskriminering (en rekke av flyktningene nå er hazaraer), hundrevis både i Yawkolang og i Mazar-is-Sharif; Dostums massakre med USAs velsignelse på tre tusen talibansoldater i 2001 i Shibergan, Jozjan-provinsen.
  • Valmuedyrkingens store betydning i takt med økende behov i Europa og USA – og manglende alternativer. Vanskelig utfordring med finstemt matvarehjelp.
  • Klanssamfunn i de pasjtunske områdene organisert i storfamilier der gjestfriheten er frapperende, men der også de som faller utenfor beskyttelseskodeksen vil kunne møte store problemer, og der du kan bli tillagt ansvaret for det slektninger gjør og står for. En del unge menn kan ha flyktet nettopp for å unnslippe slik hevn, som er ganske vanlig i Afghanistan.
  • Arena for stormaktenes rivalisering: Britenes nederlag, USA og Sovjetunionens rivalisering på 1970- og 1980-tallet, den kalde krigen der Afghanistan havnet i sentrum for den siste fasen. Og post 11.09: USA-invasjon og jakten på Al Qaida; jihadister nå opptatt av Afghanistan framfor Irak, melder Klassekampen.
  • Arena for internasjonale krefter med horn i siden til egne regimer, som så afghanske mujahedin som et ledereksempel (kimene til Al Qaida; arabisk Wahhabi-innflytelse). De viktigste her er nok Pakistanske krefter.
  • Gjennom på denne måten å være arena; oppsamling av våpen av mange slag, styrking av den tradisjonelle våpenkulturen med svært moderne utstyr. For en ung gutt er det en sikrere framtid å la seg verve – av Taliban eller en lokal krigsherre som holder seg med sin private hær – enn det er å søke arbeid eller yrkesutdanning. For de unge mennene som ikke synes dette er en forlokkende framtid, er det mer enn fristende å forlate landet.
  • Snart 30 års krig gjør at landet er blitt et samfunn der store befolkningsgrupper ikke har fred som en primærerfaring, men krig. Der samtalene går om martyrene, de døde som ofte blir helteforklart, eller oom smertefulle tap; mer enn om framtiden. Hundretusener av arbeidsledige krigsinvalide minner også om hva dette landet har lidd. Men samtidig er det et Afghanistan der det store flertallet av befolkningen ønsker seg trygghet: Fred, sikkerhet, mat, utdanning, arbeid og tak over hodet. Det siste er ganske problematisk ikke minst i byene, der prisene er røket til himmels takket være det store internasjonale nærværet.
  • Modernitet vs tradisjon (historisk: Kong Amanullah Khans dristige forsøk på modernisering 1919-1929 (mislyktes, gikk for fort fram) – PDPA (kommunistpartiet) – Sovjeterne – USA). Kimen til utvikling må vokse nedenfra, kan ikke påføres utenfra, og spesielt ikke med krigsmakt og bombing: Det burde være allmennlærdom nå.

Situasjonen nå

2006 som “helvetesåret”. Dette vet afghanske flyktninger mye om. De følger utviklingen hjemme nøye. Den er ikke egnet til å berolige noen. Brev i morges, fra en forfattervenn i Kabul:

The security situation seems fragile with all the tensions between Pakistan and Afghanistan. As you know a lot of civilians have been killed in the recent Nato air strikes, and very shamefully Hamed Karzai presented King Amanullah’s Medal to the Nato commander right after these killings. People are getting worried more and more, and are afraid of another Taliban come-back in some ways. There have been some bomb blasts in Kabul as well and for some days the traffic flow was very low and people were cautious in their movements.

La oss ta noen faktorer: - Krigen: Over 3000 drept hittil i år, mer enn 150 utlendinger. Mange sivile. Dobbelt så mange som i fjor, og året er ikke omme ennå. ICRC uttrykker bekymring for det stigende antallet sivile tap. Hva gjør det med stemningen “på bakken”? Bombing under den største høytiden Eid-ul-Fitr (avslutning av fastetiden Ramadan) – insensitiviteten i militære styrker. Luftangrepene, treff"sikkerheten" og rivaliserende fraksjoner som utnytter de utenlandske militære. Problemet i den siste, nå fem år lange krigen, er omfanget av okkupantenes allianser med gjennomkorrupte lokale krigsherrer, som vinner autorisasjon og får politiske posisjoner, som ministere, som guvernører og liknende. Ett eksempel er Amir Dado i Helmand, en erfaren kommandant, som i likhet med en del andre liknende krigsherrer, har hatt sitt eget fengsel der han har buret inne politiske motstandere.

Korrupsjonen brer seg. En fryktet “instans” før Taliban tok makten, i årene 1994-1996, er de såkalte road blocks, der en risikerer å bli stanset og avkrevd en “avgift”. Noen, ikke minst korrupte politifolk, beriker seg på denne måten.

Selvmordsbombere: Ingen afghansk tradisjon, men antallet har økt: 21 i fjor, 5 i 2004, 3 i 2003, 91 hittil i år. Hva tyder det på? En økende desperasjon, og en “bedre” organisering av motstanden mot utenlandsk militært nærvær og regjeringen som tillater dette.

Taliban er blitt sterkere, og rekrutteringen fra Pakistan går forholdsvis friskt for seg. Det har selvsagt sammenheng med sosiale og politiske forhold i dette nabolandet. De to provinsene som grenser mot Afghanistan, NordVestprovinsen og Baluchistan, har regjeringer som enten er helt dominert av islamistpartiene, eller som har islamistpartier i posisjon i koalisjon. Grensene, som Pakistans president Musharraf har lovet å kontrollere, lekker, og unge pakistanske menn lar seg hyre, sammen med menn fra diverse andre nasjonaliteter. Og Taliban kan betale. Det kan de blant annet på grunn av opiumproduksjonen, som det virker som de har et mer positivt forhold til nå enn da de styrte landet – og på grunn av internasjonal støtte, ikke minst fra det pakistanske hemmelige etterretningsvesenet Inter Services Intelligence – også kalt ISI. Det var for øvrig disse USA kanaliserte sin støtte gjennom, til ulike mujahedin – motstandskjempere (krigsherrer) – på 1980-tallet, og mest av alt fikk en av Karzai-regjeringens harde motstandere, Gulbuddin Hekmatyar, Hezb-i-Islami. Observatører sier også at Taliban er blitt mer sofistikerte, at de har bedre internasjonale kontakter, og bedre organisasjon enn tidligere.

Den utenlandske tilstedeværelsen provoserer mer og flere enn før. Når NATO nå overtar ansvaret for trygghet og sikkerhet i sør og i andre områder av Afghanistan, så USA kan konsentrere seg mer om sin jakt på Al Qaida og Talibans toppledere, merker man at uviljen mot dem øker. De er ikke lenger fredssoldater, noe de siste bombingene der flere titalls sivile er drept, viser tydelig. Også i Kabul rapporteres det at vanlige folk er mer skeptiske til ISAF-styrken, at de opptrer mer truende. Opprinnelig gledet mange afghanere seg over å bli kvitt Taliban og godtok dermed tilstedeværelsen av am og FN-soldater. Når lite positiv utvikling er å spore for vanlige folk (materielt sett), når FN nå er blitt til i all hovedsak NATO, og de samtidig gjør det samme som de amerikanske styrkene, blir entusiasmen sterkt dalende.

En uregjerlig landsdel, et utrygt land: Mange karakteriserer nå sørlige Afghanistan som helt uregjerlig. Det er der det bombes mest for tiden, det er spesielt der Taliban øker sin innflytelse dag for dag – både på grunn av at sivile rammes, fordi gjenreisningen ikke har kommet slik det var lovet at “det internasjonale samfunnet” og den generelle fattigdommen. Anslått arbeidsledighet i Afghanistan er tretti prosent, den kan godt være mye høyere. I Sør regner FN med at nær to millioner mennesker trenger matvarehjelp for å komme seg gjennom vinteren, på grunn av tørke og dårlige avlinger.

Men det er ikke bare i Sør det er vanskelig. Motstanden mot det utenlandske militære nærværet vokser også i andre deler. Nordområdene er nå fullstendig kontrollert av krigsherrer som rivaliserer med hverandre. Taliban og andre motstandere av regjeringen og det utenlandske nærværet har operert i større grupper så nær som 20 kilometer fra Kabul.

Too little, too late: Den gjenreisningen som ble lovet i 2001-2002, er sterkt forsinket. Det er ikke uvanlig at FNs medlemsland lover mindre enn de holder, men dette har rammet Afghanistan uforholdsmessig hardt. Eksperter regner med at andre land som har trengt gjenreisning har fått langt mer pr. hode enn Afghanistan og trekker fram eksempler som Sierra Leone, Øst-Timor og Eks-Jugoslavia (eksempelvis Bosnia og Kosovo) og Rwanda. Samordningen av hjelpearbeidet er for dårlig, og institusjonsbygging går tregt. Den afghanske hæren, som skulle være i stand til å skape trygghet i økende deler av landet, har problemer. USA, som har stått for opplæringen, har nå overlatt til den nokså tynt beslåtte afghanske regjeringen å betale sine 35 000 soldater. Og det gjør den, de får anslagsvis 2000 afghanier i måneden, et beløp det er umulig å overleve på, i alle fall om man har noen som er avhengig av en selv. Et sammenligningsgrunnlag er det Taliban tilbyr til unge pakistanske gutter som tar kamptrening på afghansk side av grensen: de får mer enn 10 000 i måneden, og en valmuebonde som altså satser på opium, kan tjene opptil 100 000 i gode måneder. Det finnes naturlig nok ingen statistikk over hva alle de lokale krigsherrene kan tilby sine rekrutter, men at det er bedre enn det regjeringen tilbyr, er ikke en dristig gjetning. Og nettopp krigsherrene var jo de som skulle avvæpnes, fordi de utgjør en trussel mot det sivile samfunn og mot de mange som våger å sette seg opp mot dem, eller havner i konflikt med dem av ulike grunner. Observatørene – blant annet japanske eksperter – vurderer nå arbeidet med avvæpningen som stort sett mislykket (Japan har investert 100 millioner dollar til dette formålet i fjor). Det sier igjen noe om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Dessverre. USA bruker 800 millioner dollar – eller fem milliarder norske kroner pr måned på krigen i Afghanistan. Den samlede militære innsatsen i Afghanistan er mer enn ni – noen sier elleve – ganger høyere enn den sivile støtten til gjenreisning, nødhjelp osv. Og hvis en så trekker fra at mye av den delen som går til det sivile samfunn, faktisk går til høytlønte vesterlendinger, ofte med konsulenthonorarer på opptil 1000 dollar pr. dag, så vil en komme til en langt mindre andel. Det absurde er jo dessuten at et militært nærvær som sier de skal få landet på fote, har nølt i fem år med å støtte det lokale næringslivet. Ny Tid avslørte tidligere i år at de norske ISAF-styrkene utelukkende spiser og drikker importerte varer. Fra Kabul kom forleden gladmeldingen om at USA-troppene nå etter fem år skulle begynne å drikke vann tappet lokalt fra rene kilder, de regner med å spare noen millioner dollar i uka på det. (Selv sett disse flyene). Representanter for den norske regjeringen sier at de vil en annen fordeling, at de vil tilstrebe nær det samme beløpet til gjenreisning som til militære formål. Men det store spørsmålet som stadig flere stiller seg, både generaler og politikere i andre land som er involvert militært i Afghanistan, er: Kan denne konflikten vinnes militært? Det debatteres i Canada, i Storbritannia og Nederland, som er de landene som yter mest til ISAF-styrken. Britiske militære har reist spørsmålet om NATO har mistet evnen til å tenke strategisk.

Den humanitære situasjonen blir som følge av dette prekær. Nyere undersøkelser tyder på at den ikke har bedret seg siden 2001, snarere tvert imot. Ett av fire barn som blir født, dør før det fyller fem år. Barseldødeligheten er en av de høyeste i verden. Unger og voksne dør av sykdommer som er trivielle her hjemme, blant annet fordi de er under- eller feilernært. FN regner i dag mer i underkant av 900 000 internflyktninger i Afghanistan. Mange trekker inn til byene, der det er bisarrt å oppleve at mens de vestlige hjelperne forskanser seg med generatorer og forholdsvis komfortable boforhold, så sulter flyktninger – ja, sist vinter frøs flere i hjel – i byen med det store humanitære nærværet.

Trygt å vende tilbake?

Som jeg allerede har forsøkt å dokumentere er situasjonen utviklet seg fra vondt til verre i Afghanistan, særlig det siste året. Presset på en regjering som ikke kan sies å regjere landet, bare hovedstaden og andre lommer, er stort. Det eksisterer ikke noe skikkelig mottaksapparat for hjemvendte flyktninger. Det dokumenterte Dagbladet så seint som i sommer, da de møtte hjemsendte asylsøkere fra Norge som ikke hadde fått noen bistand i Kabul. Der finnes på forhånd hundretusener av flyktninger som lever på det absolutte eksistensminimum, noe det store nærværet av frivillige organisasjoner – og FN-organisasjoner – ikke har greit å endre vesentlig på.

Når noen peker – som et argument for at afghanere i Norge trygt kan vende tilbake – på at det fremdeles er flyktninger som vender hjem til Afghanistan, ja enkelte måneder i tusentall, så er det sant, men like viktig er det å spørre hvorfor de gjør det. Fra slutten av 1970-tallet har flere millioner afghanere hatt opphold i Pakistan og Iran. Noen har greid å etablere seg i det regulære samfunnet der, de har arbeid eller driver egne bedrifter, har ungene på skoler osv. De reiser ikke eller nødig tilbake. Mange afghanere som er vendt tilbake – fordi de arbeider for NGO-er som har flyttet seg inn i Afghanistan – har familiene sine i Peshawar/Pakistan eller i Mashhad/Iran, fordi det er tryggere og fordi ungene der kan få bedre skolegang. Og mange afghanere vender tilbake fordi de blir tvunget. De har overlevd i flyktningeleirene med gratis tak over hodet og magre flyktningrasjoner, men når FN og Pakistan stenger leir etter leir, er ikke dette livet lenger noe alternativ. De siste leirene skal stenges i 2007. Da kan det hende de tyr til en fetter i Jalalabad, som på forhånd lever svært trangt. Men dette er ikke bare humanitært vanskelig, det meldes også om hjemvendte flyktninger fra Pakistan som er tvangsrekruttert til Taliban.

Slik situasjonen har utviklet seg det siste året i Afghanistan er det vanskelig å snakke om “trygge områder”. Allerede i juni i fjor slo FNs høykommisær for flyktninger fast at 169 av 350 distrikter var høyrisiko- eller middels risikoområder. Hovedproblemer er konflikter mellom væpnede fraksjoner. Hva er antallet nå? Alt tyder dessverre på at det har økt. Selvmordsangrepene er uforutsigbare, og de som blir drept, er langt oftere lokalbefolkningen enn NATO-soldater eller andre militære.

Den politiske rivaliseringen har tiltatt, det betyr også økt risiko for de som vender hjem, om de da ikke har trygge alliansepartnere på høyt hold.

Økt hjemsendelse fra vestlige land i tillegg til den tvungne hjemsendelsen fra nabolandene, vil i dag bidra til forverring av den på forhånd ganske prekære situasjonen i Afghanistan, en situasjon som de landene som bedyret sin støtte etter Talibans fall i 2001 må ta et stort ansvar for. Med matmangel, boligmangel og kraftig opptrappede krigshandlinger, kan en ikke konkludere med at Afghanistan er et trygt land å vende hjem til. Langt derifra.

I Norge finnes en rekke unge flyktninger som tidligere i år var villige til å sultestreike for å unngå å bli sendt til Afghanistan. Unge menn som evt. blir tvunget tilbake (grunner til at de har forlatt familien) – har ofte rømt fra konflikter – som i disse tider skjerper seg enormt på grunn av krigen. Hvis de blir sendt hjem, vil de kunne stå overfor store risikoer.

Om de har engasjert seg politisk, som motstandere av regjeringen, øker risikoen. Ytringfriheten i Afghanistan er blitt forsøkt kneblet våren 2006 ved innføring av en ny presselov som for eksempel gjør det forbudt å bruke betegnelser som krigsherrer om – ja nettopp krigsherrer. Det vitner om et klima som ikke gjør det enkelt å være kritisk og opposisjonell.

Noen har flyktet fra områder der krigsherrer sitter trygt, og befant seg kanskje på parti med den tapende parten, som er jaget bort. Eller det kan dreie seg om interne fraksjonskamper i ulike politiske bevegelser.

Tilleggsmoment: (utelatt i innledningen): Mange av de sultestreikende som trues med utsendelse er så vidt jeg har forstått hazaraer – det er en minoritet som historisk (også i meget ny historie) er blitt undertrykt og forfulgt, spesielt av pashtunere – tidvis har de også vært utsatt for rene massakrer.

Slik stemningen er i Afghanistan – også Kabul – er det et elendig signal regjeringen gir om de sender folk ut nå. Først bør det internasjonale samfunnet – og gjerne med Norge i en framtredende rolle – stå ved løftene de har gitt om gjenreisning – og prøve med reelle fredsforsøk via forhandlinger over alt der det er mulig å forhandle. (Ibsen-år, Abdul Hakim Mujahid,

Ibsenkjenneren: I dag, typer som ham med i forhandlingene.) Om det ikke skjer, havner Afghanistan enda lengre nede i en krigs-hengemyr – og det har ikke Afghanistan eller de 25 (ingen vet nøyaktig) millionene som sokner til dette landet fortjent. Hva med en storstilt fredskorps-plan for Afghanistan, hva med en konferanse for fredelige løsninger?

Vedlegg: Artikkelen med intervju av Barbara Harrel-Bond, som jeg også nevnte i innledningen

Flyktningeksperten Barbara Harrell-Bond er ikkje nådig mot Noreg: Det er hårreisande av regjeringa å tru det er trygt å returnera flyktningar til Afghanistan no, seier ho.

- Kven trur det er trygt i Afghanistan no? Kor mange har blitt drepne i landet dei siste dagane? Dersom det internasjonale samfunnet kan bringa fred til Afghanistan, bør dei gjera det, istadenfor å pressa flyktningar til å reisa tilbake. Det seier Barbara Harrell-Bond til Klassekampen. Som internasjonalt kjend ekspert på flyktningspørsmål, og grunnleggjar av Refugee Studies Centre (Senter for flyktningstudiar) ved Universitetet i Oxford, meiner ho det er å tvangsreturnera flyktningar til Afghanistan, slik den norske regjeringa bestemte seg for i april. – Stop the nonsense, slutt med tullet! Er dei afghanske flyktningane ei tung bør for det norske samfunnet, spør ho. Tar FN feil? Den norske regjeringa har argumentert med at avtalen om tvangsretur til Afghanistan er inngått i samarbeid med UNHCR – FNs Høgkommissær for flyktningar. Men Harrell-Bond avviser at UNHCR er nokon som helst garanti for at retur er rett handtering av flyktningar: Eksperten er tvert imot svært kritisk til korleis innrettinga av UNHCR sitt arbeid har endra seg vekk frå det opprinnelege mandatet dei siste 10 – 15 åra. Ifølgje UNHCR sitt eige mandat skal organisasjonen søkja permanente løysingar for flyktningane, det vil seia integrering i vertslandet, frivillig retur, eller høve til å etablera seg på nytt i eit tredje land, seier Harrell-Bond. Tvangsretur skal altså ikkje vera eit alternativ, men Harrell-Bond peiker på korleis ordet «frivillig» vart heilt borte frå UNHCR sitt vokabular ved tvangsreturen av rohingya-flyktningane til Burma i 1994-95. – Istadenfor å leggja all kraft i å verna flyktningar, har UNHCR blitt verdas største velferdsorganisasjon. UNHCR har omdefinert politiske kriser til å vera humanitære kriser, seier flyktningeksperten. Snudde på Balkan I ein artikkel nyleg omtalar ho boka «The Turbulent Decade» av den tidlegare høgkommissæren, den japanske professoren Sadako Ogata. Harrell-Bond peiker i artikkelen på at det er særleg i løpet av 1990-talet, medan Ogata var høgkommissær, at viktige endringar har skjedd. Ogata omtalar denne perioden som «repatrieringstiåret», noko Harrell-Bond karakteriserer som eit illustrerande uttrykk for den endringsprosessen som har gått føre seg. – I løpet av krigen på Balkan vart det tidlegare «vern» for flyktningar omdefinert til «retten til å bli verande, trygt og verdig, utan omsyn til etnisk, nasjonalt eller religiøst opphav». Kort sagt, UNHCR endra si oppgåve frå å verna flyktningar til å hindra folk i å bli flyktningar. Pengepress Harrell-Bond understrekar at det sjølvsagt er viktig at internt fordrivne, folk som er på flukt og opplever naud i sitt eige land, kan få hjelp. – Men det er ikkje UNHCR si oppgåve. Det finst ei rekkje andre organisasjonar som har til oppgåve å gi naudhjelp, Raudekrossen er ein av dei, og innafor FN-systemet har ein UNDP. Problemet er at når UNHCR bruker sine ressursar på slike oppgåver, er det ingen andre som tar over det som er UNHCR sine eigentlege oppgåver. – Meiner du at UNHCR ikkje er til å lita på? – Det er problemet. UNHCR er under press frå dei som gir pengane, seier ho. Tidlegare kommissær Ogata seier i si bok at humanitære aksjonar ikkje kan erstatta nødvendig politisk vilje til å løysa dei underliggjande årsakene til konfliktane. – Det har ho rett i. Men når det har vore nødvendig, har UNHCR vore altfor villige til å gjera den skitne jobben for dei statane som pengane kjem frå, kommenterer Harrell-Bond. Menneskejakt Som eksempel på kor langt UNHCR har gått i å gjera denne «skitne jobben», viser ho til fleire eksempel knytt til krigen i Rwanda. For å «oppmuntra» flyktningar frå Rwanda til å returnera, reduserte UNHCR den økonomiske støtten til flyktningleirar i Tanzania og Zaïre. Etter nokre veker kunne dei sjå resultat, viljen til retur auka. Men det var også flyktningar frå Rwanda som hadde flykta frå tvangsreturane og blitt «borte». Ogata fortel korleis UNHCR stod for leiteaksjonar i regnskogen i Zaïre og «hjelpte» dei som vart funne, til å returnera til Rwanda. UNHCR laga også eit belønningssystem slik at folk i Zaïre fekk ti amerikanske dollar for kvar flyktning dei fann. – Meiner du UNHCR totalt har svikta sine eigentlege oppgåver? – Totalt er eit svært sterkt ord. Det er mange gode menneske i dette systemet, og mange freistnader på å halda seg til mandatet. Men eg ser også mange eksempel på det motsette, seier flyktningeksperten. Ho har nyleg komme tilbake til Storbritannia etter eit opphald i Kairo, og nemner at ho ser at UNHCR der arbeider for at advokatar skal få representera flyktningar. Men det skjer ikkje i Kenya, Libanon og Uganda.

©Klassekampen

© 2013 SOS Rasisme

SOS Rasisme Arbeidsutvalget       SOS Rasisme Økonomiutvalget
        Strandgata 71, 5528 Haugesund
E-post:au@sos-rasisme.no       Tlf: 52 71 21 75
Nytt nr: 479 45 490