Gå til meny

Om interneringsleiren el Matorral

2006 ble et år der den ulovlige immigrasjonen til Europa ble svært synlig. Mange europeiske land har opplevd å motta båtflyktninger, men aldri har omfanget vært så stort som dette, med over 30 000 båtflyktninger til Spania (hovedsaklig Kanariøyene) på ett år. Men hva skjer egentlig med alle disse menneskene? Hva skjer etter at flyktningene er mottatt på stranda, de har fått sine varme tepper og sin kjeks og tv-teamene har gått hjem?

Den videre skjebnen til båtflyktningene har ikke vært like synlig i nyhetsbildet og mye av informasjonen er heller ikke tilgjengelig. Da Antirasistens utsendte var på Kanariøyene i november 2006 (se egen artikkel) var et av ønskene å få besøke El Mattoral som er et interneringssenter for immigranter på Fuerteventura. Vi reiste i følge med den tidligere presidenten for spansk Røde Kors, men verken hun eller vi fikk innvilget besøkstillatelse til tross for søknad mange uker i forveien. Amnesty International og Leger uten Grenser har også gjentatte ganger klaget over at de ikke får innpass på senteret for å observere om de menneskerettslige og humanitære behovene til flyktningene ivaretas.

Immigrantene kan holdes i inntil 72 timer i politiets varetekt, de kan derretter interneres i inntil 40 dager dersom det foreligger mistanke om at immigranten har oppgitt manglende eller ukorrekte opplysninger. Hovedregelen er at immigranter til Kanariøyene føres til El Mattoral for et opphold på 40 dager. El Mattoral beskrives av myndighetene som et interneringssenter, men ingen av de som bor der har anledning til å gå ut, heller ikke tillates besøkende og det blir vanskelig å kategorisere El Mattoral som annet enn et fengsel. Amnesty International uttrykker i en rapport fra 2005 (Spain, The Southern Border, The State turns it back on the human rights of refugees and immigrants) stor bekymring for at internering ikke er unntak, men standardprosedyre for immigranter til Kanariøyene. Alle immigranter, med unntak av kvinner med små barn, gravide og alvorlig syke interneres automatisk uten at det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt denne frihetsberøvelsen er berettiget. De krever også at spanske myndigheter må definere El Mattorals legale status. Ettersom det ikke beskrives som et vanlig asylmottak er det unntatt de regler og bestemmelser som ellers gjelder slike sentre.

El Mattoral representerte likevel et stort fremskritt da det ble åpnet i mai 2002. Da immigrantene begynte å komme på nittitallet ble en nedlagt flyplassterminal brukt for å oppbevare immigranter. Dette var et uegnet bygg, uten vinduer der folk satt og lå på de fremdeles inntaktene bagasjebåndene. Lokalet var beregnet for 50, men på det meste var 500 mennesker stuet sammen her, med 4 toaletter og 3 kalde dusjer på deling. Ved ett tilfelle var lokalet så fullt at det først var da man slapp menneskene ut, at man oppdaget at to personer hadde dødd i rommet. Slik sett er El Mattoral en forbedring. Senteret har kapasitet til å huse opp til 1200 «innsatte». Senteret har 4 politimenn, 2 doktorer, 2 sykepleiere, en adminsitrativ stilling og en sosialarbeider. De «innsatte» skal ha to timer luftetid i luftegården, morgen og kveld. Etter gjentatte forespørsler fikk Amnesty besøke senteret i mai 2004. De uttrykker bekymring for at senteret er underbemannet. Dette belyses gjennom intervjuer med «innsatte» der en bl.a sier at han kun har vært ute i luftegården en gang i løpet av sitt ukelange opphold på El Mattoral, at han ikke hadde fått mulighet til å besøke doktor og at han aldri hadde hørt om noen sosialarbeider.

Amnesty Internationals hovedbekymring i sin spania-rapport (se over) er imidlertid at flyktninger er usynlige i Spania. Regjeringen og media refererer konsekvent til båtflyktningene som illegale innvandrere og økonomiske immigranter og ønsker ikke å berøre muligheten for at noen av disse kan være asylsøkere som flykter fra grove menneskerettighetsbrudd. Disse forholdene kan eksemplifiseres ved at Amnesty ved sitt besøk på El Mattoral stadfester at informasjonen til nyankomne immigranter er for dårlig. Det er også utilstrekkelig tilgang på tolker og juridisk rådgivning. Hovedoppfatningen ser ut til å være at asylprosessen er overflødig ettersom Spania mangler returavtale med en rekke afrikanske land slik at immigrantene i praksis får bli i landet etter å ha fått utstett et utvisningsvedtak. Langt de fleste båtflyktningene som ankommer Spania ender opp som ureturnerbare illegale innvandrere. Disse mangler elementære rettigheter og er et lett offer på det illegale arbeidsmarkedet.

Amnesty gjengir følgende eksempel i sin rapport:

AD, en asylsøker fra Elfenbenskysten, sa at han gjentatte ganger hadde bedt om å få søke asyl da han ankom Lanzarote. De ansvarlige han snakket med sa at han ikke trengte å bekymre seg, han ville ikke bli sendt tilbake ettersom han kom fra Elfenbenskysten (som Spania ikke har returavtale med). På politistasjonen gjentok han sin forespørsel, men ble igjen fortalt at han ikke skulle bekymre seg, han ville ikke bli utvist. Dagen etter ble han overført til mottakssenteret i flyplassterminalen. Han gjentok sitt ønske om å søke asyl i nærvær av en advokat og en oversetter, men de sa at det var «no problem» siden han var fra Elfenbenskysten. Ikke en eneste gang i løpet av de tretti dagene han var internert fikk han informasjon om sine rettigheter eller muligheten til å formulere en asylsøknad. Tre dager etter ankomst ble han igjen tatt med til politistasjonen og bedt om å undertegne noen papirer. Han nektet, men ble fortalt at han ville få problemer på senteret dersom han ikke skrev under. Han oppdaget først senere at papiret han hadde undertegnet var en utvisningsordre. AD ble siden overført til Malaga på det spanske fastlandet. Han fikk ikke tilbud om husvære, juridisk bistand eller medisinsk hjelp. Han ble kun forespurt om hvor han ønsket å dra. Han svarte Madrid og ble satt på en buss, uten penger. Han kom til Madrid uten en øre i lomma. En mann stoppet ham i gata og spurte om han var i vanskeligheter. Mannen fortalte AD at han kunne gå til kirkens sosiale hjelpesenter. Det var her han for første gang fikk hjelp til å utforme sin asylsøknad.

© 2013 SOS Rasisme

SOS Rasisme Arbeidsutvalget       SOS Rasisme Økonomiutvalget
        Strandgata 71, 5528 Haugesund
E-post:au@sos-rasisme.no       Tlf: 52 71 21 75
Nytt nr: 479 45 490