Jens Stoltenberg innledet pressekonferansen med følgende begrunnelse for tiltakene: «Det er nødvendig å iverksette tiltak for å begrense antallet asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse.» AID gikk aktivt ut og sa at den høye andelen avslag skyldes at det kommer flere grunnløse asylsøkere enn før. Resultatet av dette var at FrP fikk et åpent rom til å slenge ut påstander om at flertallet av mindreårige asylsøkere er såkalte «ankerbarn» som bare blir sendt hit for at familien skal kunne komme etter på familiegjenforening. Liebe Rieber-Mohn, statssekretær i AID, kom med den samme påstanden i Aftenposten senere og gjorde et poeng av at mindreårige asylsøkere som oftest er ankerbarn som skal skaffe familien et bedre liv.

Noen av de 12 punktene

Begrunnelsene kan virke fornuftige nok, om de bare hadde stemt overens med virkeligheten. Men før vi ser på om det er hold i begrunnelsene, er det interessant å se hva slags tiltak de er ment å begrunne.

Tre av tiltakene, nr. 1, 2, 3 og 7, går direkte på hvordan Norge forholder seg til anbefalingene som kommer fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). UNHCR kommer jevnlig med oppdatert landinformasjon fra kontorene de har i nesten alle land som mennesker flykter fra. Under alvorlige konflikter gir UNHCR generelle råd om å avstå fra å returnere asylsøkere til et bestemt område. Det første tiltaket sier at Norge ikke lenger skal ha slike gruppevurderinger for noen landområder. Det åpner for at utlendingsmyndighetene i enda større grad enn før kan sende mennesker på flukt fra farlige krigsområder tilbake på tvilsomme grunnlag.

UNHCR anbefaler også at man avstår fra relokalisering av flyktninger til områder de ikke har tilknytning. Dette for å hindre at mennesker blir internflyktninger. Det tar fra dem det vernet forfulgte mennesker har krav på, og i tillegg legger vi en ekstra belastning på allerede ustabile land. I verste fall kan mye internflukt bidra til å skape nye konflikter og enda flere asylsøkere.

Tiltak nr. 7 gir i praksis AID fullmakt til å instruere utlendingsmyndighetene om at de ikke skal følge FNs anbefalinger, og tiltak nr. 3 sier at vi i større grad skal rette oss etter sammenlignbare land. Disse punktene er stikk i strid med intensjonen i flyktningkonvensjonen som Norge i sin tid var med på å forhandle frem. Den legger opp til at det er UNHCR som skal legge lista for en human asylpolitikk. I stedet betyr tiltak nr. 7 i praksis at vi nå skal slenge oss for fullt inn i kappløpet mot bånn som oppstår når de europeiske landene konkurrerer om å være mindre attraktive å søke asyl i alle nabolandene. Tiltak nr. 4 handler også om at hensynet til asylpolitikken andre europeiske land fører skal gå foran rettslige og humane hensyn til asylsøkernes sikkerhet.

Tiltak nr. 5 er et tiltak som er vanskelig å forstå. Dette tiltaket sier at en som har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag må ha fire år med jobb eller utdannelse for å kunne søke om familiegjenforening. Dermed rammer dette tiltaket de som har fått anerkjent sitt beskyttelsesbehov, og ikke de som er grunnløse asylsøkere. Når saksbehandlingstiden i en heldig asylsak er på 1-2 år, betyr det at asylsøkere som kommer til Norge uten resten av familien må gå minimum 5-6 år uten engang å kunne søke om å gjenforenes med familien. Med dagens regler vil dette også ramme barn som har søkt asyl, også de som har kommet alene. Signalet dette tiltaket sender går ikke først og fremst til de som ikke risikerer å få opphold i landet. Det går til de som faktisk har rett på beskyttelse, som en advarsel om at selv om du har krav på opphold er det ikke lurt å komme til Norge, for da får du ikke se familien din på seks år.

Til slutt foreslår tiltak nr. 12 at enda færre enn før skal få behandling i nemndmøte i Utlendingsnemnda. Det er allerede et stort problem at kun noen få prosent av alle som får saken sin opp i nemnda får saken sin behandlet av en full nemnd. At dette også skal strammes inn svekker rettsikkerheten til alle flyktninger i Norge.

Hvilke begrunnelser?

Tiltakene er altså inhumane og går på tvers av intensjonene til asylinstituttet vi har i dag, nemlig at det skal være en rett for mennesker som er forfulgt, å finne en trygg havn i et annet land. I stedet legger regjeringa opp til en linje som forsøker å skremme flest mulig flyktninger fra å søke asyl i landet vårt.

Regjeringas neste begrunnelse går ut på at vi opplever en flyktningflom til Norge. Antallet asylsøkere sammenlignes med i fjor. Sannheten er at 2007 var et lavår. Tidligere har antallet asylsøkere variert mellom 10 000 og 17 000, så om det skulle komme 15 000 asylsøkere i år vil dette være en normalisering av antallet asylankomster.

Til slutt har AID gått ut og sagt at vi må hindre at familier sender barna sine til Norge som ankerbarn og at det derfor må bli vanskeligere for barn å få opphold. Sannheten som departementet burde vite og antageligvis vet er at av alle barna som kom til Norge i 2007 var det bare 3% som søkte familiegjenforening, og bare 2% som faktisk fikk det.

Løgn og atter løgn

Regjeringens innstramning i asylpolitikken hadde vært veldig vanskelig å godta selv med en god begrunnelse. Når også begrunnelsen er en løgn koker det ned til en skammelig populistisk politikk som bare gjør det enda vanskeligere å være flyktning i Norge.

En av begrunnelsene henger fortsatt litt i løse luften, nemlig at innstramningen visstnok har legitimitet i folket. Tidligere undersøkelser viser at over 50% av folket ønsker en mer human og solidarisk asylpolitikk. Derfor er det ekstra viktig nå at vi alle engasjerer oss der vi bor, skriver innlegg og viser at det norske folk faktisk er for menneskerettigheter, solidaritet og at landet vårt fortsatt skal forsvare retten til asyl. Det er en menneskerett vi var veldig for da mange nordmenn selv kom hjem etter å ha flyktet til Sverige eller England under andre verdenskrig. La oss vise at den ikke betyr mindre for oss selv om det ikke er vi som er ofrene denne gangen.

Simon Souyris Strumse Flyktningutvalget i SOS Rasisme