Rapport fra Borgarting lagmannsrett – dag 1

Flere enn 30 av Ashoks skolekamerater og andre støttespillere hadde møtt opp utenfor sal K43 i Borgarting Lagmannsrett. Da Ashok tapte saken mot staten ved Utlendingsnemnda (UNE) i Oslo tingrett i januar i år var skuffelsen stor blant mange, men engasjementet har blitt holdt oppe gjennom leserbrev, underskriftskampanje og konserter. Denne gangen håper vi at barnekonvensjonens stilling i norsk lovverk skal bli et mer sentralt spørsmål i rettsforhandlingene.

Lagmannsretten ble satt kl. 09.00 av lagrettsdommer Erik Melander. Han slo fast at spørsmålet om barnekonvensjonen skal tillegges avgjørende betydning i norsk rett ville stå sentralt.

Ashoks innledning

Dag én var satt av til innledningsforedrag for de to partene, samt flere vitneforklaringer. Advokat Erik Gundersen, som representerer Ashok, åpnet dagen med sitt foredrag. Han la ned påstand om at UNEs vedtak av 24.05.06, om å ikke omgjøre Ashoks avslag på oppholdstillatelse, måtte kjennes ugyldig. Han viste her også til påstand om saksbehandlingsfeil, da UNE under sin behandling av Ashok ikke kjente til en sentral uttalelse fra FNs barnekomité. Han gikk videre gjennom sakens faktum, som at Ashok hadde nærmere fire års tilknytting til Norge og Lørenskog før utvisningen. Han viste til at besteforeldrene som Ashok ble sendt for å bo hos på Sri Lanka var motvillige til å ta over omsorgen for gutten, helt til lokalt politi «overtalte» bestefaren under et besøk. Bestefarens alkoholisme og tilhørende atferdsproblemer var også godt kjent for UNE før utvisningen. Gundersen refererte videre til rapporten fra Lørenskog kommune, skrevet etter deres besøk hos Ashok i Colombo i januar 2007. Ashok skal ha vært første mindreårige asylsøker som har blitt tvangsreturnert til Sri Lanka. Ett av nemndsmedlemmene tok også dissens da UNE behandlet saken våren 2006.

Til slutt i innledningen refererte Gundersen sentrale momenter i et vedtak fra FNs barnekomité, om retur og familiegjenforening. Der står det tydelig at ikke-rettighetsbaserte vurderinger, som innvandringspolitiske hensyn, kan ikke gå foran barnets beste vurdering. Det er usikkert om Oslo tingrett i sin dom fra januar 2008 var uenig i tolkningen av FN-komitéens uttalelse, eller om de bare var uenig i at den skal være bindende for UNE.

Regjeringsadvokatens innledning

Regjeringsadvokat Are Martin Bjørvik representerte staten, slik han gjorde i tingretten. Han åpnet sin innledning med å hevde at UNE VAR kjent med uttalelsen fra FNs barnekomité, men at barnekonvensjonen uansett ikke forpliktet UNE til å omgjøre Ashoks vedtak. Han gikk deretter igang med å mistenkeliggjøre familien til Ashok, ved først å tegne opp et «plott» om å bruke Ashok for å sikre hele familien opphold – noe som videre skulle frata de all troverdighet i saken. Uten videre forklaringer slo han så fast at dette må bety at Ashok ikke har krav på opphold, nærmest underforstått at han også var en «lykkejeger». Dette poenget rundet han av med å si «Vi (den norske staten) bruker heller bistandspenger enn «snille» regler for oppholdstillatelser». I spørsmålet om barnets beste viste han igjen til at barnekonvensjonen ikke bør gi selvstendig krav på opphold, før han slo fast at Ashok uansett hadde hatt best av å bli værende på Sri Lanka. Han gikk så inn på rapporten fra Lørenskog kommune, og forsøkte å ta denne til inntekt for UNEs syn på familiens «plott». Etter å ha lest opp et avsnitt i rapporten som han følte talte til sin fordel, «glemte» Bjørvik å lese siste setning som beskrev Ashoks frykt for naboer som ikke likte tamiler. Dette måtte advokat Gundersen gjøre dommerne oppmkersomme på.

Mot slutten av foredraget innrømte Bjørvik at Ashoks saksbehandler i UNE neppe kjente til den sentrale uttalelsen fra barnekomitéen, men insisterte samtidig på at ledelsen i UNE var kjent med denne (??).

Vitne 1: – Ashok blir ofret

Etter en pause ble dagens første vitne ført av Ashoks advokat Gundersen. Mona Annegretesdatter er mor til Jonatan, Ashoks beste venn. Hun beskrev Ashok som en åpen og interessert gutt. Han var godt integrert og sosial, han fungerte også stabiliserende i klassemiljøet. Han ble på mange måter en norsk gutt på lik linje med vennene sine. Hun fortalte om flere telefonsamtaler med Ashok etter utvisningen, der han gir uttrykk for mistrivsel og et gjensidig dårlig forhold til besteforeldrene. Han spør alltid «når kan jeg komme hjem». Som en appell til retten avsluttet Annegretesdatter med å si at Ashok har blitt «ofret av mange», og at det nå må være hans beste som står i fokus.

Vitne 2: – Ashok lærte fort

Andre vitne for dagen var Thilaga San, tospråklig lærer for Ashok fra 4.-5. klasse. Hun kunne fortelle om en gutt som lærte norsk overraskende fort, og som fra 6. klasse ikke lenger trengte språklig støtte i undervisningen. Også hun har snakket med Ashok på telefon etter utvisningen. Han fortalte at bestemoren var redd for å sende han ut av huset, fordi han er tamil i et område dominert av singalesere.

Vitne 3: – Han er en av oss

Jan-Bendix Byhring, administrasjonssjef i Lørenskog kommune, forfattet rapporten fra kommunens besøk i 2007. Han vitnet i retten om deres opplevelse av Ashoks liv ¾ år etter utvisningen. Han var hjemmeværende stort sett døgnet rundt, fordi han ikke hadde skoletilbud og på grunn av unntakstilstanden i Colombo. Uten personlig ID var Ashok redd for de mange kontrollpostene i byen, noe som ytterligere bidro til å isolere han i den lille leiligheten til besteforeldrene. Det var først da kommunen engasjerte seg at det ble mulig å finne en skoleplass, og finansiere sikker transport til og fra skolen. Byhring oppsummerte formannskapets beslutning om å finansiere Ashoks skolegang slik «I våre øyne skulle han ha vært en innbygger i Lørenskog, utgiftene våre nå er faktisk mindre enn de ville vært om han fortsatt bodde i kommunen».

Vitne 4: Ashok har rømt til India!

Dagens siste, og mest opprørende vitnemål kom fra rådgiver Kristin Ingebritsen, med lang kompetanse på barns rettigheter og botid i Sri Lanka. På oppdrag fra Lørenskog kommune var hun i november 2008 i byen Chennai i India. Her har Ashok bodd siden juni, da han og besteforeldrene rømte fra Colombo. Bakgrunnen var at den eskalerte borgerkrigen også gjorde det utrygt i Colombo, med økte kidnappinger og militære kontroller. De har her fått visum på ubestemt tid. Kort tid etter ankomst til India forverret Ashoks forhold til besteforeldrene seg. Han orket ikke mer av bestefarens alkoholiserte og voldelige atferd, også forholdet til bestemoren ble utålelig. Han har nå flyttet til en tamilsk familie som en onkel kjenner, også de på flukt fra Sri Lanka. Han blir godt tatt imot her, men familien har gjort det klart at deres økonomiske situasjon gjør det umulig å forsørge han over tid. Ingebritsen fortalte at Ashok var glad for å få besøk fra Norge, men at han fortsatt er en trist gutt. Han har ikke gått på skole i 2008, og har ikke fått venner eller nære relasjoner til noen etter utvisningen. Til Ingebritsen spurte han gråtende «Hvor hører jeg hjemme, hvem vil ha meg?»

Retten avsluttet dag én kl. 15.20.

Våre kommentarer

SOS Rasisme og Ashoks venner er optimister med tanke på utfallet av saken, selv om det er opprørende å se hvordan regjeringsadvokaten konsekvent nekter å tillegge Ashoks livssituasjon vekt. Lørenskog SOS Rasisme har fulgt saken siden 2006, og mener rettssaken viser et tydelig maktmisbruk fra staten, med falske løfter om gjenforening med mor og press mot besteforeldrene for å akseptere forsørgeransvar. Men kjernen i saken er fortsatt at “innvandringspolitiske hensyn” åpent settes foran barnekonvensjonen. Det er her vi setter vår lit til at Lagmannsretten foretar en prinsipiell avveining. Det er på tide å sette barnets beste i fokus, og i dagens situasjon vil ingenting være bedre for Ashok enn å få komme hjem til venner på Fjellhamar.

Prestisjetap til tross – Hent Ashok hjem!