Flere enn 5000 sivile døde umiddelbart av gassangrepet, totalt døde 12 000 som følge av tre dagers angrep på byen. Denne umenneskelige handlingen var en del av tidligere regimets politikk for å utslette det kurdiske folk.

De kjemiske angrepene mot Halabja og mange andre kurdiske landsbyer var en del av en mer omfattende kampanje mot kurderne i 1987 til 1989 som har fått betegnelsen “Anfal”. Flere enn 182 000 sivile mistet livet, og mellom 4 000 og 5 000 kurdiske landsbyer ble ødelagt. Ikke nok med det, en del kurdisk unge jenter i alderen mellom 14 og 29 år ble solgt til arabiske land for prostitusjon. “Anfal” har klare paralleller til de rasistiske folkemord som Nazi-Tyskland utførte mot jødene under 2. verdenskrig.

Selv om overgrepene er godt dokumentert, har de fremdeles ikke blitt internasjonalt anerkjent som et folkemord. Jeg vet at de kurdiske gruppene i SOS Rasisme har jobbet mye for at Norge skal anerkjenne disse overgrepene.

Dette arbeidet er viktig. Det er viktig både for det kurdiske folket og folk ellers i verden.

«Den som glemmer historien må leve den om igjen» skrev en fange inn på en av brakkeveggene i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Nazi-Tyskland. Å ta vare på også de grusomme delene av vår historie er en viktig oppgave.

De fleste som står her kjenner godt til temaet fra før av. Den årlige markeringen av folkemordet er viktig, men bare en del av det omfattende arbeidet vi må gjøre.

For det første må vi spre kunnskap om grusomhetene kurderne ble utsatt for gjennom dette folkemordet.

For det andre må vi holde fast på kravet om en internasjonal anerkjennelse gjennom FN. For det tredje må vi bekjempe all form for rasisme vi opplever rundt oss, uansett om vi er i Kurdistan eller Norge. De som spiller på hat mot andre folkegrupper, legger et grunnlag for framtidige folkemord. Vi må aldri la det skje!

Kampen fortsetter!