Hun sier til VG at slik hjelp gjør at mange velger å fortsette å leve ulovlig i Norge og mener at det bør forbys å utøve medisinsk hjelp til ulovlige innvandrere ut over akutt behandling som er lovpålagt.

- Fremskrittspartiet tar her ganske enkelt feil, det er ikke slik at det er den medisinske hjelpen som Kirkens Bymisjon gir til asylsøkere med endelig avslag som er avgjørende for om de fortsetter å bo uten oppholdstillatelse i Norge eller ikke. Det er derimot situasjonen i hjemlandene som disse menneskene kommer fra som er så alvorlig at de ikke ser noen annen utvei en å fortsette å leve under uakseptable og uverdige forhold, sier Hanne Høglind i SOS Rasisme.

Hun forteller at mange er svært redde for å gå til legevakten da de frykter å bli pågrepet hvis de går dit for å få hjelp. Det er også bare de færreste som har råd til å betale for behandling på legevakten. I tillegg stilles legene ved legevakten i en vanskelig posisjon der de i utgangspunktet ville ha ytt nødvendig medisinsk behandling, men er i tvil om tilstanden er alvorlig nok til at det er innenfor lovens rammer.

Alvorlig for de som er kategorisert som illegale

Det er mange som i dag får avslag på sine søknader om asyl som har en helt reell frykt for retur til hjemlandet. Alternativet til å reise ut frivillig er for svært mange å bo ulovlig, det er ikke et lettvint alternativ. Om man kommer fra et område som er trygt vil svært mange steder gi bedre forutsetninger for et anstendig liv enn hva det er å bo ulovlig i Oslo.

De som bor ulovlig i Oslo bor gjerne svært mange i et svært dårlig egnet bopel, mange bor i kjellere, garasjer eller svært små hybler. De må konstant flytte på seg for å unngå rassia fra politiet og de må ta seg dårlig betalte jobber hvor de i tillegg må bruke mye tid på å ta forskjellige ruter til jobb til forskjellige tider. Politiet er konstant ute og spaner etter asylsøkere med endelig avslag. Man må også kutte kontakten med store deler av nettverket sitt for å unngå å bli avlyttet og oppdaget.

- Jeg kom hjem og så at politiet hadde vært der, de hadde tatt Farid som lå og sov. Jeg hadde hatt den følelsen hele dagen, nå måtte jeg flytte for de ville komme igjen, forteller Hussain til SOS Rasisme.

Å leve slik over tid er en svært stor påkjenning, de som ikke hadde det fra før vil raskt kunne utvikle alvorlige psykiske lidelser og selvskading og selvmordsforsøk er ikke uvanlig. Dette blir av Utlendingsnemnda avblåst med at de har valgt sin livssituasjon selv og at psykiske lidelser som følge av oppholdet i Norge ikke kan tillegges vekt i spørsmålet om det skal innvilges oppholdstillatelse etter sterke menneskelige hensyn.

- Det var noen som snorket i natt og jeg drømte at lyden kom fra sirenene til politiet, de kom for å arrestere meg. Jeg hørte bråket fra flyene som tar av rett over Trandum, jeg våknet da jeg satt i arresten på Gardermoen og ventet på flyet til Kabul, forteller Muhammed.

(Navnene er endret av SOS Rasisme av hensyn til kildenes sikkerhet)

Kjemper for rettigheter på ett sted og bryter dem på et annet

- En ung kvinne fra Sentral-Afghanistan bodde på et asylmottak, hadde et spedbarn og var nylig utskrevet fra sykehus etter en stor hjerteoperasjon da avslaget kom til henne via advokaten, forteller Hanne Høglind.

- Det viser ikke bare at Utlendingsdirektoratet mangler fullstendig innsikt i den utstrakte forfølgelse og de overgrep som begås mot sosiale grupper mange steder, ikke minst shiamuslimske kvinner i Afghanistan. De har også en total mangel på menneskelig innlevelse og evnen til å se en sak fra andre vinkler enn innvandringspolitiske hensyn. Det er dette som først og fremst fører til mer psykisk lidelse blant asylsøkere, men på lengre sikt også asylsøkere som lever illegalt i Norge da de ikke våger å reise tilbake til hjemlandene, fortsetter hun.

Regjeringen går sterkt ut på mange utenrikspolitiske og også innenrikspolitiske områder for å sikre blant annet kvinners og barns rettigheter, samtidig ser vi at kvinner og barn oppnår en stadig dårligere beskyttelse når de søker asyl i Norge. I mange land fraråder FN retur av utsatte grupper, men norsk utlendingsforvaltning velger å se bort i fra disse anbefalingene og returnerer mennesker til forfølgelse og krig. Overraskende nok for enkelte stortingspartier er kanskje nettopp det at krigshandlinger og forfølgelse forekommer i alle de landene hvor asylsøkere kommer fra.

Enkel medisin mot «illegale innvandrere»

Det overrasker ikke at Siv Jensen og Per Willy Amundsen ønsker å gjøre situasjonen for asylsøkere med endelig avslag enda verre enn den allerede er. De burde allikevel se at det er deres politikk som bidrar til at flere oppholder seg ulovlig i Norge etter at sakene deres er endelig avgjort. Innstrammingene som regjeringen ved Arbeiderpartiet nå gjennomfører vil øke dette problemet ytterligere.

Ett eksempel er de midlertidige oppholdstillatelsene som gis til mindreårige asylsøkere inntil de fyller 18 år og ikke lenger kan anses for å være barn. Situasjonen på hjemstedet og den enkeltes frykt for å bli returnert dit blir ikke mindre av at man fyller 18 år, derimot vil det å bli myndig heller forsterke denne frykten da man ikke lenger har rettigheter som et barn og da er overlatt til seg selv.

Hvis det er slik at stortingspartiene ønsker å få bukt med problemet som “illegale innvandrere” fører med seg så finnes det en svært enkel medisin mot nettopp dette; gi beskyttelse til de som har en reell grunn til å frykte forfølgelse eller krig. For de som lever ulovlig i Norge har ikke tatt et enkelt valg, forskjellen mellom Norge og hjemlandet er som regel bare at i Norge har de en mulighet til å overleve, det har de ikke i hjemlandet og derfor reiser de heller ikke tilbake til hjemlandet frivillig.

Strengere asylpolitikk er ikke løsningen

En strengere asylpolitikk som strammer inn muligheten til de som har blitt utsatt for forfølgelse, krig eller annet som i utgangspunktet burde ha gitt dem oppholdstillatelse fører til at flere ser seg nødt til å gå under jorden i Oslo eller andre storbyer. Det er det ingen som er tjent med, men da Kirkens Bymisjon ikke ser noen snarlig løsning på dette problemet yter de den humanitære hjelpen de kan ovenfor den gruppen som helt klart lever under de verste forholdene man kan tenke seg i Norge.

Konsekvensene av det arbeidet Kirkens Bymisjon i fjor satte i gang er ikke at flere ønsker å bo uten oppholdstillatelse i Norge, men at de som bor her uten gyldig opphold kan få et lite tilbud om medisinsk hjelp. På den måten bidrar blant annet Kirkens Bymisjon til å minske spredningen av smittsomme sykdommer og å forhindre selvmordsforsøk.