Lørdag 13. februar planla nazister fra hele Tyskland og Europa å marsjere i den tyske byen Dresden, offisielt under påskudd av å minnes den allierte bombinga av byen henimot slutten av 2. verdenskrig. Men tyske antinazister ville ikke ha noe av dette og mobiliserte bredt for å stoppe nazimarsjen.

Flere tusen Dresden-beboere og folk fra andre deler av hele Tyskland – til sammen mer enn tov tusen mennesker, lagde blokader slik at nazistene ikke kom seg ut av jernbanestasjonen i Dresden-Neustadt. Til slutt ble marsjen avlyst av “sikkerhetsgrunner” av politiet.

Dresden nazifrei, ungdom og eldre side ved side

Særlig ungdom deltok i blokaden. Men mange av antinazistene var også eldre mennesker som selv opplevde bombinga av Dresden holdt ut i vinterkulda. De som leda demonstrasjonen, var medlemmer av ad hoc-forbundet Dresden nazifrei (Nazifritt Dresden), noe som ikke var noen lett oppgave siden politiet stilte mannsterke opp og var villig til å bruke nær alle midler for at nazistene skulle få marsjere. Demonstrantene ropte ¡No Pasarán! (Spansk for “De kommer ikke gjennom!”) for å holde oppe motet mens politiet gjennomførte kontroller av alle reisende og satte opp sperringer for at ikke flere skulle tilslutte seg demonstrasjonen. Blant appellantene var borgermesteren i Jena og en overlevende fra gruppa Die Weiße Rose.

Da meldinga om den endelige avlysninga av nazimarsjen kom rundt klokka 17 om ettermiddagen, brøt jubelen løs blant de som hadde danna blokaden, hvorav mange hadde stått vakt siden kvelden før for å hindre nazistene i å komme inn i byen. De hadde også overvunnet et politikorps som bestod av mer enn 5.700 politimenn, utstyrt med kampuniform, vannkanoner, kameraer og så videre.

Alle midler for å la nazistene marsjere

I tillegg til det massive politioppbudet, gjorde også tyske myndigheter sitt på andre måter for å la nazistene marsjere. I forkant forbød de alle demonstrasjoner mot nazistene i sentrum av Dresden, også en menneskekjede som rundt 10.000 mennesker hadde danna på lørdag formiddag rundt gamlebyen i Dresden. De fleste av disse strømma så til blokaden rundt jernbanestasjonen Dresden-Neustadt. At blokaden derfor måtte foregå ved nettopp denne jernbanestasjonen er ifølge mange også en fornærmelse, siden det var fra denne stasjonen jøder og romfolk ble sendt til konsentrasjonsleirene under nazistyret. Også borgermesteren i Dresden, Helma Orosz, fra CDU forsøkte å splitte demonstrantene ved å oppfordre ”anstendige mennesker” i menneskekjeden rundt gamlebyen til ikke å delta i demonstrasjoner sammen med ”venstreekstreme bråkmakere” som hadde dannet blokader rundt jernbanestasjonen. Hennes forsøk falt helt i fisk, noe også fagforeningsrepresentanten Iris Kloppich grundig understreka i sin appell for de mange demonstrantene.

Sammen er vi sterke

I Tyskland har nazistene lenge fått operere relativt fritt. Forsøk på motstand har i mange tilfeller blitt ødelagt enten av et politi som har latt nazistene demonstrere uten motdemonstrasjoner eller av antifascister som i liten grad har prioritert å mobilisere vanlige folk til kamp nazisme og rasisme. Den vellykkede aksjonen i Dresden var således et stort skritt i riktig retning i motstanden mot de store nazigrupperingene som alt for lenge har fått lov til å prege gatebildet i mange tyske byer.