div(fakta). Johs Røde
Ikke en av mine tåra skal dem få
Cassiopeia forlag, Tromsø 2009
191 sider

Johs Røde har skrevet ei annerledes og personlig bok om andre verdenskrig i Nord-Norge. Boka Ikke en av mine tåra skal dem få er svært lesverdig.

De siste årene har antallet bøker som omhandler krigshandlingene i Nord-Norge og ellers på Nordkalotten nærmest eksplodert, mye siden arkiver som før var hemmeligstempla mens Sovjetunionen eksisterte, i en periode var åpne for innsyn. Dette muliggjorde at forskere kunne sette seg inn i materiale som tidligere hadde vært tilgjengelig bare for en håndfull sovjetiske forskere, slik at mye materiale har blitt publisert ut fra andre innfallsvinkler og fra et vestligpolitisk synspunkt og på vestlige språk.

Her hjemme har særlig journalisten Alf R. Jacobsen utmerka seg med bøker om krigen i Nord-Norge, og de siste årene har også viktige bidrag ved Asbjørn Jaklin (Isfront – den kalde krigen i nord og Nordfronten: Hitlers skjebneområde), Nils Ryeng (Hemmelig krig i nord – historien om XU i Nord-Norge) samt offentliggjøringa av generalmajor Odd Lindbäck-Larsen etterlatte dokumenter kommet ut. Men Rødes bidrag er annerledes.

Øyenvitneskildring

Johs Røde ble født i bygda Langfjordbotn i Alta i 1936. Faren dreiv småbruk og utførte diverse småjobber ved siden av for å spe på familiens inntekter. Da han var fire år, kom krigen til heimtraktene, og Røde leverer i boka ei personlig skildring av hvordan han som barn opplevde den fem år lange okkupasjonen.

For livet måtte gå videre, og mye av Rødes skildring handler om de utfordringene folk møtte i hverdagen da tyske soldater stod i landet, med både matknapphet og uregelmessig skolegang. Men Røde skildrer også langt vanskeligere episoder å takle for en liten gutt. Blant annet skildrer han hvordan han antakelig fikk gitt litt ekstra mat til sovjetiske krigsfanger, som opplevde en svært inhuman behandling av de tyske okkupantene.

Men også andre, langt mer dramatiske opplevelser skulle være skjellsettende for unge Johs. Broren Anton, som da var atten år, ble henta av Gestapo noen dager før jul i 1942 og sendt til fangeleiren Krøkebærsletta i Tromsdalen. Der satt Anton i nesten et helt år, uten at han ville fortelle hvordan han har hatt det eller hvorfor han ble arrestert. Ihvertfall fikk ikke lillebror greie på det. Etter krigen skulle Anton bli politimann, til lillebrors store stolthet.

Evakuering og mobbing

I november 1944 ble familien Røde evakuert fra småbruket sitt i Langfjordbotn. Ferden bar først til Tromsø, før de reiste videre nedover til Trøndelag. Men først skulle familien oppleve den dramatiske senkinga av det tyske krigsskipet Tirpitz. Denne opplevelsen ble dramatisk. Familien frykta at huset de bodde i, skulle bli truffet av bombene fra de britiske bombeflyene som senka skipet. Men det gikk bra, og faren til Johs fikk overvære det hele som øyenvitne fra sin utkikkspost på Tromsøya.

Så bar ferden videre sydover med hurtigruteskipet Lofoten. De gikk i land i Trondheim og reiste videre med tog til Steinkjer. Familien ble godt innkvartert der, men tida skulle likevel bli tung for unge Johs. For det første stammet han, for det andre hadde han som finnmarking en annen dialekt enn klassekameratene. Også den gode vennen hans på fritida, var med på mobbinga i skoletida. Dette gjorde månedene i Trøndelag tunge for en ensom gutt, som også opplevde at begge foreldrene sleit med helsa.

Frigjøringa

8. mai 1945 kom endelig frigjøringa. Norge var kvitt de tyske okkupantene. Men landet stod ovenfor store utfordringer. Store deler av Nord-Norge, og særlig Finnmark, lå i grus. Grunnen til dette var at nazistene ville benytte seg av «den brente jords taktikk» da Den røde armé rykka fram for å forhindre at disse fikk tilgang på forsyninger. Landsdelen familien Røde vendte tilbake til, var dermed fullstendig rasert.

Familien Røde var tvunget til å gå løs på ei stor oppgave med å bygge alt opp igjen. Med pågangsmot og ønske om et bedre liv klarte familien å bygge opp et liv igjen. Men selvsagt var krigsårene en skjellsettende opplevelse, både for voksne og for unge.

2. verdenskrig og kriger i dag

Røde avslutter sin del av boka med å peke på at denne boka også er et bidrag til dagens debatt om flyktningepolitikk. Han skriver:

Etter grusomme krigsopplevelser må nytt liv, ny identitet, bygges opp i møtet med respekt, trygghet, medmenneskelighet og varme.

Så følger boka opp med et etterord av Mads Gilbert, legen som ble verdensberømt da han sammen med kollega Erik Fosse kunne rapportere fra frontlinjene under det israelske angrepet mot Gaza ved årsskiftet 2008/09. Her opplever folk i dag det samme som folk opplevde i Nord-Norge i 1944 – de må evakueres fordi okkupasjonssoldatene tvinger dem ut av hjemmene sine. I flyktningeleire for palestinere fins det mennesker som er født og oppvokst i leirene – og som fortsatt bor der. Dette etterordet bidrar til å sette ting i perspektiv.

Boka kan brukes i hverdagen

Selv om det kan virke uendelig lenge siden at Norge var plaget av krig og urett, bidrar Rødes bok til å sette det hele i perspektiv. Ikke bare finnes det fortsatt folk som minnes andre verdenskrig i Norge. Men mange mennesker i Norge har også opplevd krig og forfølgelse. Som Gilbert skriver i sitt etterord:

Det sitter mange små Johs Røder i norske asyl- og flyktningmottak. De har alle sine fortellinger om krig, atskillelse og fortvilelse. La oss bruke bokas energi til å vise våre nye landsmenn større interesse, lytte ordentlig til fortellingene fra våre flyktninger og asylsøkere.

La det være oppfordringa som også går videre til de som leser boka – og ei oppfordring om å lese boka for å forstå bedre.

Bestill boka her.