Det burde ha vært en selvfølge at rettigheter og menneskeverd skal være uavhengig av nasjonalitet og hudfarge og det burde vært en selvfølge at staten går foran og sikrer alle de samme rettighetene. Onsdag 7. juli sendte Justisdepartementet ut et forslag på høring som vil kunne innebære enda et sett med egne regler for de som søker asyl i Norge.

Politikerne fortsetter å karakterisere alle som oppholder seg i Norge uten lovlig opphold som kriminelle som kan reise til sine hjemland når som helst. Så enkel er ikke virkeligheten og det er ofte sammensatte årsaker til at en del asylsøkere fortsetter å oppholde seg ulovlig etter at de har fått endelig avslag. En del av disse asylsøkerne kan faktisk ikke returnere til hjemlandene sine. For enkelte grupper finnes det ikke noe returprogram, de mangler nødvendige papirer de selv ikke kan fremskaffe eller at deres hjemland rett og slett ikke vil ta dem imot.

Et eksempel på det er en mann som ble returnert til hjemlandet for så å bli deportert tilbake til Norge med beskjed om at landet ikke aksepterte ham. Da er tilværelsen svært så håpløs når man ikke finner noe land hvor man kan bli akseptert og leve med en fremtid.

De som søker asyl i Norge kommer fra land hvor det enten er krig eller politisk diktatur, ofte er det begge deler. Når utlendingsforvaltningen gjør alt de kan for å så tvil om asylhistoriene disse menneskene forteller så fører det dessverre til at mange får endelig avslag samtidig som de ikke ser noen mulighet for å returnere.

På spørsmål fra Dagsavisen 7. juli om hvor lenge han kunne ha bodd på ventemottak uten å gå berserk svarte statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth (Ap) “Jeg er heldig som er født i et land som gjør at jeg slipper å ta stilling til det.” Lønseth belyser dermed kjernen av problemet med regjeringens og deler av samfunnet sitt store holdningsproblem; vi trenger ikke å bry oss om at mennesker befinner seg i en forferdelig og håpløs tilværelse i landet vi selv bor i fordi “vi” er født her og det er ikke “de”.

Heldigvis finnes det mange som har evnen til empati og innlevelse til å kunne forstå situasjonen som oppstår på ventemottak slik det gjorde denne uken. De som bor på ventemottak kunne ha valgt å bo privat og levd av å jobbe svart eller på andre måter få nok til livets opphold. Det de blir møtt med ved å bo på en kjent adresse på et offentlig mottak er ikke noe annet enn psykisk tortur.

En ung afghansk mann hadde for en lengre tid tilbake begått hærverk på Lier ventemottak og ble dømt for det og satt i fengsel. Da han hadde sonet ferdig bønnfalte han politiet som kom for å returnere ham til Lier om å få bli i fengslet. Forholdene i fengslet var så mye bedre enn på ventemottaket at han orket ikke tanken på å reise tilbake til mottaket.

Det er tragisk når hendelser slik som vi har sett på Fagerli og Lier skjer, men dessverre er det en konsekvens av en stresset situasjon der mennesker blir holdt under inhumane forhold fordi at de ikke ble trodd på da de søkte asyl. Mange blir til og med trodd på at de er utsatte for tortur, vold og overgrep men saksbehandlerne som sitter på kontorene sine i Oslo tror ikke at det vil gjenta seg for den enkelte asylsøker.

Lønseth bør gå i seg selv og ta stilling til om man skal bli belønnet fordi at man har vært heldig og om man skal bli straffet fordi at man har vært uheldig. Det burde være et helt klart moralsk svar på det.