Papirløse flyktninger og asylsøkere er den nye underklassen i Norge. Felles for disse menneskene at de har søkt asyl, fått avslag og ikke har returnert til hjemlandet. I langt de fleste tilfellene er det heller ikke mulig for dem å returnere til hjemlandet hverken frivillig eller med tvang av norske myndigheter.

Papirløse har selv satt fokus på forholdene de lever under. Ikke har de rett til å bidra til fellesskapet de er en del av, og mange er tvunget til å arbeide på det svarte markedet for luselønner for å kunne klare seg. Mange bor på gata fordi de ikke har råd til et sted å bo,og de har heller ikke krav på legehjelp annet enn hvis det er helt akutt fare for livet. Men det er en rekke lidelser som ikke kvalifiserer for hjelp, som likevel kan bli alvorlige om de ikke fanges opp. Historiene er også mange om suicidale som ikke får hjelp før det er for sent.

Grasrotopprør

I Norge har papirløse selv – med bidrag fra mange støttespillere – selv satt fokus på sine problemer. Og det er et grasrotopprør på gang for at disse menneskene skal få verdige forhold å leve under. Beskjeden er klar fra mange hold – grensen er nådd for lengst og regjeringen må innvilge disse menneskene de samme rettighetene som andre. Blant disse rettighetene er muligheten til å arbeide og å bidra til samfunnet i tillegg til de samme rettighetene til helsehjelp som alle andre har i Norge.

Takket være papirløse som har stått frem med sine historier har flere og flere blitt klar over problemet og kastet seg inn i støttearbeidet. De folkevalgte i Bergen, Trondheim og Stavanger har bestemt at kommune- og bystyrene skal be regjeringen om å innvilge papirløse verdige forhold. Slik situasjonen er nå, skaper den rådende politikken svart arbeid, menneskehandel og andre former for alvorlig kriminalitet.

Ingen evne til empati?

Mens flere land i Europa har gjennomført ulike former for tiltak for å hjelpe papirløse, skiller Norge seg negativt ut ved å ha kanskje den strengeste politikken overfor papirløse. Hjelpetiltakene i andre europeiske land har vanligvis to årsaker: De rent humanitære hensynene for å kunne gi mennesker en viss form for trygghet og forutsigbarhet i tilværelsen – og på den annen side også den pragmatiske ønsket om å ha offentlig kontroll over arbeidsmarkedet i stedet for at folk tvinges til en kriminell løpebane for å kunne overleve.

Tilhengerne av at de folkevalgte i Drammen skulle engasjere seg for papirløse, mente at kommunen har et ansvar for alle innbyggere (SVs Sadi Emeci) og at det å ikke engasjere seg er strutsepolitikk fra kommunens side (Venstres Ulla Nordgarden). Motstanderne av å skape likeverd hadde – hvis DTs referat er korrekt – ikke annet enn stråmannsargumentasjon å komme med og formelle grunner til å avvise forslaget om å be for verdighet for den nye underklassen i Norge – saklige argumenter mot hva Emeci og Nordgarden mente hadde ikke representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

Vi kan ikke godta uverdigheten

Et vedtak i kommunestyrene kan ikke automatisk gi de papirløse arbeidstillatelser – det er det regjeringen som bestemmer. Men som medmennesker kan vi ikke godta at det er skapt en ny underklasse i Norge. Denne nye underklassen består av mennesker som lever uten vanlige rettigheter på ubestemt tid. Situasjonen for papirløse rammer også barn. Gjennom FNs barnekonvensjon har norske myndigheter forpliktet seg til å prioritere barns beste, er barn av papirløse – og papirløse barn (de finnes også) – tvunget til å leve under de samme forholdene som voksne papirløse.

Situasjonen for papirløse strider mot menneskerettighetene, og gjenspeiler rasismen i norsk flyktning- og asylpolitikk. Norsk flyktning- og asylpolitikk pr i dag hevder at noen er mer verdt enn andre. Debatten er i gang, protestene lar seg ikke stoppe av hverken statssekretær Pål Lønseth (Ap) eller lokalpolitikere som nekter å fortelle hvorfor det er slik at papirløse ikke skal ha de samme rettighetene som andre i Norge.

Prost i Drammen, Øystein Magelssen, skrev følgende i en kronikk i DT i januar: bq. [M]engden papirløse øker, og den har steget i takt med innstramningene i den norske asylpolitikken.

Kanskje det sitatet forteller oss at det er på tide å endre norsk asylpolitikk – til det bedre for oss alle? Å gi papirløse muligheten til å leve under verdige forhold hadde vært en god start i så måte.

Jan Erik Skretteberg
SOS Rasisme