Vi er kurdere fra Irak og kom til Norge i 1998 og 1999 for å søke om asyl. Etter at vi fikk avslag på våre søknader om asyl ble vi kalt for MUF av norske myndigheter.

Før Norge fikk en rapport fra UNHCR i 2000 hvor det stod at forholdene i Nord Irak er trygge, fikk alle kurdere oppholdstillatelse eller asyl, men etter at denne rapporten ble levert til norske myndigheter begynte de å gi avslag til alle irakere som kom fra nord Irak eller reiste til og med gjennom nord Irak til Norge for å søke om asyl. Siden da gir Norge i beste fall bare midlertidig arbeidstillatelse til oss bare for å jobbe, men uten noen andre rettigheter. Dette i påvente av å sende oss tilbake til Irak.

I løpe av årene etter år 2000 har vi levd i uvisshet. Ingen av oss vet hva som vil skje med oss neste dag. Mange av oss har forlatt ektefelle og barn i hjemlandet og har ikke hatt mulighet siden da til å treffe dem. Barna har vokst opp og kjenner ikke igjen sine fedre. Den uvissheten driver oss til vanvidd, mange av oss sliter med psykiske problemer. Noen har til og med begått selvmord, blant dem vår venn Hawar Sindi. Så spør vi oss hvem skal ta ansvar for at så mange liv ble ødelagt og her er det ikke snakk om bare oss som befinner oss i Norge, men også våre familier og barn. Hvorfor må våre barn oppleve slike umenneskelige forhold? Hva har de begått av forbrytelser for at de skal bli straffet på denne måten?

Vi har vært ca. 2000 personer som var i samme båt, men for tiden er vi bare ca. 350 personer igjen her i Norge, resten har forsvunnet og mange av dem har ukjent oppholdssted. Hva som har kjedd med dem, vet ingen. Her spør vi igjen hvem som tar ansvar for at så mange har forsvunnet?

Siden 2000 prøver Norge å sende oss tilbake til Irak, men i praksis er det ikke mulig, fordi det ikke stemmer at det er trygt i Irak. Til og med etter Saddams fall er det ikke mulig å sende oss tilbake, ikke til nord, sør eller midten av Irak. Tvungen retur til Irak blir frarådet både av selvstyremyndighetene i Nord-Irak, FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og amerikanske okkupasjonsmyndigheter. Dette er på grunn av den usikre situasjonen i landet.

De har innført et tilsynelatende frivillig program for retur til hjemmelandet, men når vi søker om fornyelse av arbeidstillatelsen tvinger dere oss til å registrere oss hos IOM og bestille hjemreise for å få fornyet arbeidstillatelsen for tre måneder. Hva slags demokrati er dette? Hvor mye er et menneske verdt for Norge? Hvor skulle vi verdt født for å kunne være verdt noe? I USA eller i Europa ?

Å bli behandlet på denne måten er verre enn å bli drept av Saddam eller lignende regimer. I Norge dør vi og våre familier hver eneste dag. Vi holder Norges regjering ansvarlige for det som vi er utsatt for.

Vi spør også hva som er grunnen til at vi nå blir tilbudt fornyelse av imdlertidig arbeidstillatelsen for ett år til? Er det på grunn av at forholdene er i Irak ikke er trygge?

Vi fordømmer UDI’s vedtaket av 22 oktober 2004 som ligger til grunn for slike midlertidige fornyelser. Vi ser på denne ordningen som en måte å lure oss på og mener at myndighetene ved en slik behandling av oss kaster bort en del av vårt liv og skader våre barns- og familiers situasjon.

Har ikke vi og våre familier har opplevd nok lidelser?

Vi ber dere om å hjelpe oss og våre familier ut av denne situasjonen. Betrakt oss og behandle oss som mennesker. Bevis for oss at det fortsatt finnes politikere som verdsetter mennesker.

Etter over fem år i Norge ber vi dere gi oss opphold på humanitært grunnlag i Norge. Vi appellerer til deres samvittighet, og i menneskehetens navn ber vi om hjelp!

Fred på jord

Med antirasistisk hilsen
Kurdisk SOS Rasisme