I lørdagsmagasinet bruker DN og Eva Grinde over 6 sider til å rapportere om SOS Rasisme. Artikkelen har tydeligvis vært under arbeid lenge, men modningsprosessen har ikke ført til en ryddig artikkel, men snarere en oppvisning i omtrentligheter, mistenkeliggjøring og reine faktafeil.

I følge regelverket til Pressens Faglige Utvalg(PFU) skal en ha anledning til å imøtegå negative omtale før det trykkes, dette skjedde i noen tilfeller etter press fra oss, men våre svar ble ikke tatt inn, andre ting har vi ikke i det hele tatt blitt gjort kjent med på forhånd.

Noen, som Khalid Salimi og Inger Aguilar får lov til å fremstille enkelte deler av historien til SOS Rasisme som en rein idyll, men når andre legger vekt på økonomisk arbeid så blir dette mistenkeliggjort, litt merkelig i ei avis som DN, men her gjelder tydeligvis ingen logikk eller regler.

Siden jeg er en av de som er mye omtalt i artikkelen, til og med med bilde i helfigur, så skal jeg gjøre et forsøk på å rydde opp og legge på plass noen av bitene i dette puslespillet sånn at det stemmer sånn noenlunde med virkeligheten. Dette tilsvaret står for min rekning.

1. Hvordan mange medlemmer?

Artikkelen legger stor vekt på at SOS Rasisme har fått et høyt medlemstall, men den prøver i liten grad å forklare hvorfor vi har klart dette. Derimot så bringes det til torgs flere personer som synes at et høyt medlemstall enten ikke har noen verdi eller at de ikke skjønner hvordan vi har klart dette.

Dette er i prinsippet ingen hemmelighet, det går på hardt, systematisk arbeid for å bygge en kultur der vi alltid verver. Når vi gjør forskjellige ting i SOS Rasisme så verver vi samtidig; vi verver 12 nye medlemmer i ei fiskerbygd i Øst-Finnmark i oktober og 1800 medlemmer under Quartfestivalen i juni.

I september 1993 hadde SOS Rasisme 5-600 medlemmer, vi har hvert år siden, med ett unntak, økt medlemstallet. Det er altså ikke snakk om et skippertak, men å bygge en kultur for verving.

Noen ser ikke betydningen av å ha mange medlemmer. Vi ser mange gode grunner til dette. Det gir oss et økonomisk grunnlag, det er viktig. Vi ønsker å være en grasrotorganisering, en organisasjon der mange mennesker kan ta et tak, det er viktig. I Norge så blir organisasjoner vektlagt etter størrelse, når f.eks. LO omtales så blir nesten alltid medlemstallet nevnt.

Når en ikke legger vekt på å bygge organisasjonen så kan en jo komme i den situasjon som Henrik Broberg og Regnbuen i Tromsø, som kritiserer oss i artikkelen. De har ei hjemmeside som ikke har blitt oppdatert siden september.

Organisasjonssekretæren i Natur og Ungdom mener at det er en motsetning mellom det å ha mange medlemmer og det å "ha folk som vil bidra", som han sier. Vi er uenig i at dette er en motsigelse, den lokale og sentrale aktiviteten har økt kraftig i perioden, flere og flere ønsker å ta del i vårt arbeid og flere og flere gjør det også. Desto flere medlemmer vi har, desto flere potensielle aktivister.

2. Lite synlige?

Heidi B. Grande fra Press er også sitert, om hun er sitert rett er et godt spørsmål. Da vi sjekka med en annen person om han var sitert korrekt så var han ikke det, og hele avsnittet med han var også strøket i artikkelen da den endelig kom på trykk.

Men, hvis vi skal ta for gitt at hun er sitert korrekt, så gir hun i alle fall Janteloven et ansikt når hun sier at hun ikke forstår hvordan vi får det til. Det er ikke så viktig for oss, men når det gjelder mangel på synlighet så vil vi ikke akseptere den kritikken. Vi er lite synlige i et sjikt med folk i Oslo som går på møter med hverandre og som deltar i hverandres kampanjer, men vi er veldig synlige i det å bygge lokallag rundt om kring i Norge og derigjennom utføre grunnplansarbeid. Hvis en går inn og bruker en søkemotor på nett og sammenligner treff på SOS Rasisme opp i mot f. eks Antirasistisk Senter, så vil en se at forskjellen ikke er så stor. På vår hjemmeside sos-rasisme.no hadde vi siste halvår nesten 3 millioner treff. Dette skulle vise at vi slett ikke er så usynlige som representanten for Press vil ha det, på noen måte.

3. Om historia

Khalid Salimi og Inger Aguilar har tydeligvis behov for å fortelle utvalgte og oppfriska deler av historia. De kalde fakta som kan belegges med dokumentasjon er som følger:

• Bussen fra Haugesund var en minibuss, vi kom til landsmøtet for å få endra vedtektene. Frem til 1991 så var det ikke slik at lokallagene valgte delegater i forhold til medlemstall, men alle medlemmer kunne møte opp på landsmøtet og få stemmerett. Vi mente at dette var udemokratisk, at folk fra Tromsø og Haugesund i praksis hadde mye mindre muligheter til å møte på landsmøte enn folk i Oslo. For å få endra vedtektene ba vi de som var aktivister i SOS Rasisme i Haugesund og Karmøy om å komme på landsmøtet for å stemme bort denne ordningen og erstatte den med en demokratisk ordning der lokallagene valgte og sendte representanter. Det var flertall for dette på landsmøtet, dette innebar at våre muligheter for å sende 18 personer på neste landsmøte fra Haugesund og Karmøy var borte, det var også det vi ønska.

• Jeg er helt klar over at det fra Inger Aguilars side ble lagt ned mye arbeid i SOS Rasisme fra oppstarten i 1985 og fremover, hun sto blant annet i spissen for det første lokallaget i Arendal. Det gjorde mye bra arbeid og det gjorde hun også da hun flytta til Oslo for å begynne å arbeide på Antirasistisk Senter (ARS) for SOS Rasisme.

Men, ting endra seg. SOS Rasisme fikk en flying start i 1985, men ingenting varer evig og intet tre vokser inn i himmelen. Hverdagen kom, nye ting ble viktige i media. Kong Olav kunne ikke ta imot hånda fra innvandrerbarn mer enn en gang og Kåre Willoch nevnte bare SOS Rasisme i sin nyttårstale ett år.

Hvis SOS Rasisme skulle overleve og ta vare på de som tok kontakt så måtte det vanlig traurig organisasjonsarbeid til. Da jeg ble aktiv i SOS Rasisme i januar 1989, så var allerede mye av lufta gått ut av ballongen. Det sentrale apparatet fungerte dårlig og lite skjedde. Flere lokallag begynte å føre sine egne medlemsregistre fordi det sentrale ikke fungerte.

Jeg ble altså aktiv i 1989, ikke i 1987 som det står i artikkelen. Stiftelsesmøtet for Haugesund SOS Rasisme var i 1987. Det kom 200 personer på dette stiftelsesmøtet, men jeg var ikke en av dem, på tross av at artikkelen påstår det motsatte. Dette kunne Eva Grinde ha fått sjekka opp og ut hvis hun hadde lagt det frem for meg, men hun arbeider tydeligvis ut parolen om å aldri sjekke fakta bak en «god historie».

• Jeg ble valgt inn i Landsstyret i 1991. På det første landsstyremøtet ble vi møtt med et forslag fra den gamle nestlederen, en person som kom fra den gamle garden på ARS, om at SOS Rasisme burde legges ned. Han møtte ikke opp sjøl, men sendte forslaget skriftlig. Dette var en kalddusj for oss som jobbet aktivt i organisasjonen, men det var liten støtte for dette i det nye landsstyret. Noe forslag til budsjett forelå ikke og måtte lages i en pause av den nyvalgte kassereren fra Drammen og undertegnede.

• Hele perioden 1991 til 1993 ble en ny sammenhengende nedtur for SOS Rasisme. Arbeidsutvalget(AU) klarte ikke å gjøre godt arbeid. Det ble knapt holdt landsstyremøter, medlemsavisa kom nesten ikke ut, arbeidet med økonomien gikk dårlig, og når det kom inn noe penger viste det seg at ARS skulle ha en god slump penger for at SOS Rasisme holdt til på ARS. AU klarte ikke å avholde konferanser, og hadde ikke en oppegående lise over lokallag i organisasjonen. Medlemstallet i 1992 kom under 1500 medlemmer, den nederste grensa for å få støtte fra Barne- og Familiedepartementet(BFD).

• I denne situasjonen begynte altså et lokallag å ta initiativer til konferanser, en konferanse mot nazisme og voldsrasisme og to konferanser for kirkeasylaktivister. Det viste seg da at det var stor interesse for disse, folk kom på egen rekning fra hele landet for å ta del. På den tida dette skjedde så var det ingen kritikk fra AU mot dette.

• For å oppsummere: Høsten 1993 var det klart for de fleste grunnplansaktivistene i SOS Rasisme at det trengtes en ny giv. Derfor ble manifestet: Vårt Alternativ laga. Dette la et forslag til plan for utvikling av organisasjonen, både med hensyn til hva som skulle gjøres, hvordan det skulle gjøres og hvem som skulle ha ansvaret for de forskjellige oppgavene. Dette forslaget ble sendt til alle lokallag for senere behandling på landsmøtet.

Når noen i full offentlighet legger på bordet et forslag for alle så har dette ingenting med kupp eller skittent spill å gjøre. Det å legge frem et forslag og søke støtte for dette er fullt ut del av en demokratisk prosess.

• Da Vårt Alternativ ble lagt frem trakk hele det gamle AU seg 6 uker før landsmøtet. Et landsmøte der ingenting var forberedt. 2 måneder før fristen gikk ut hadde SOS Rasisme 5-600 betalende medlemmer, grensa var som tidligere nevnt 1500 medlemmer for å få statstøtte. Uten penger, uten noe sentralt kontor, uten noen apparat tok så 3 personer fra landsstyret på seg å være nytt AU. De arrangerte landsmøte med alle papirer og mobiliserte samtidig lokallagene til å verve tilstrekkelig medlemmer for å komme over 1500 medlemmer. Dette klarte vi. Landsmøtet ble avholdt, alle lokallag ble bedt om å velge delegater, og et meget klart flertall på landsmøtet støtta den nye kursen.

Inger Aguilar kan godt fortelle historier om pepperkakebakende bestemødre, men disse eksisterte ikke i SOS Rasisme i perioden 1991 til 1993. I dag derimot gjennomsyrer denne bredden hele organisasjonen vår.

Hun kan godt fortelle at hun sto på for SOS Rasisme 24 timer i døgnet i perioden 1991 til 1993, men hun hadde full jobb for ARS i denne perioden og døgnet hennes har vel ikke flere timer enn det andres døgn har?

Khalid Salimi kan godt fortelle at han var talsmann for SOS Rasisme frem til 1993, men sannheten er at han ikke satt i det landsstyret som ble valgt i 1991. Han hadde heller ikke andre tillitsverv i SOS Rasisme i denne perioden. Dette hadde han jo hatt gode muligheter for å sjekke opp siden ARS har, på tross av flere skriftlige purringer, ikke villet utlevere arkivet til SOS Rasisme for perioden 1985 til 1993.

Jeg synes at rene eventyr bør forbeholdes barnebarn, og at en journalist bør sørge for et minimum av kildekritikk.

4. Kjell Børge Øgård

Kjell Børge Øgård kan godt fortelle at han er kommet frem til at politikk ikke var noe for han, det er vel også det som er mest korrekt av det han legger frem. Etter at et nesten samla landsstyret i 1996 ekskluderte han med bakgrunn i økonomi så hadde jeg for min del forventa at han holdt seg til «ingen kommentar» når detaljene fra hans karriere i SOS Rasisme skulle oppsummeres.

5. Arnljot Ask

Arnljot Ask(AA), internasjonal sekretær i AKP kan fremdeles ikke, nesten 10 år etter at dette skjedde, legge på bordet hvilke andre motsigelser som skulle være bakgrunnen til at Kjell Børge Øgård ble ekskludert fra SOS Rasisme.

Siden han ikke kan det så er det slik at dette var den egentlige grunnen:

Grunnen til at jeg og noen andre ble ekskludert fra AKP var at vi ikke ville se igjennom fingrene med at en partikamerat drev med økonomiske rot i SOS Rasisme. Vi mente at Øgård skulle rydde opp i dette, vi mente som kommunister at hvis en gjør en feil så skal andre kommunister ikke hjelpe til med å dekke til denne feilen, men få kameraten til rydde opp og ta sjølkritikk. Vi mente at en kommunist skal være til nytte for fronten, ikke en belastning, det var en vurdering som AA ikke delte, verken da eller nå.

6. Lister over lokallag

Eva Grinde prøver å mistenkeliggjøre at hun ikke får utlevert lokallagslederlista vår. Vi legger på bordet all nødvendig informasjon overfor de som har krav på dette, men vi deler ikke denne ut til alle. Vi står mange plasser i en kampsituasjon overfor nazister, tilgangen til denne lista er derfor begrensa.

Den skandaleprega behandlingen som Eva Grinde har gitt oss viser oss at dette var en korrekt avgjørelse.

7. Støtteordningen

Eva Grinde tror at vårt høye medlemstall i 2008 vil oss god uttelling, da faller overgangsordningene bort. At overgangsordningene faller bort i 2008 kan hun ha rett i, sjøl om jeg vil se det før jeg tror på det. Vi har nå levd med overgangsordninger siden 1995, så håpet om å få uttelling begynner å blekne. Men, hvis hun hadde tatt seg bryet med å sjekke historien med meg eller Fordelingsutvalget eller hjemmesida til Fordelingsutvalget så hadde hun oppdaga at det å ha et medlemstall over 20.000, økonomisk sett er bare tull. Medlemmer over 20.000 teller med 0.1 poeng, dvs at vi får utbetalt en statsstøtte på 7-8 kr for dette medlemmet, hvert medlem får 4 ganger i året tilsendt ei avis, dette koster oss 6-7 kr hver gang. Medlemmer fra 20.000 representerer altså økonomisk sett et reint tap for oss som organisasjon.

8. Økonomi

Eva Grinde er opptatt av SOS Rasismes økonomi, det er for så vidt ikke så merkelig når hun skriver i DN, men hun har en underlig vinkel på dette.

For det første så mener hun tydeligvis at lokallagene i SOS Rasisme og sentralleddet har felles økonomi. Slik er det ikke, slik er det heller ikke i noen andre norske organisasjoner. Lokallagene er ansvarlig for sin økonomi, de er ikke ansvarlige for den sentrale. Den sentrale delen av organisasjonen er ansvarlige for sin egen økonomi, men er ikke ansvarlig for lokallagenes økonomi.

For det andre så blir det fremstilt som skummelt at SOS Rasisme driver et aktivt økonomisk arbeide der det er mulig. Her må jeg få anledning til å komme med noe folkeopplysning. I Norge lever vi i et kapitalistisk system, det innebærer at vi som organisasjon må forholde oss til dette og aktivt arbeide for å skaffe oss et sunt økonomisk grunnlag. Vi ønsker ikke å ha en økonomisk situasjon der vi vakler fra en økonomisk krise til en annen, vi ønsker å unngå skippertak på dette området. Jeg trodde i min naivitet at slike tanker ville finne en viss gjenklang hos redaksjonen i DN. At jeg som kommunist i stedet må drive grunnleggende opplæring i kapitalismens lover var noe uventa for meg.

Det stemmer heller ikke at verving av medlemmer har vært noen del av våre søknader om støtte forskjellige plasser. Dette vet Eva Grinde, hun har fått tilsendt oversikter over våre søknader.

9. Sluttord

Hvis jeg skulle imøtegå alle de feilaktive, omtrentlige og pinlige misforståelsene som ble presentert over 6 sider på lørdag så måtte jeg antakeligvis ha fått det lagt ved som et annonsebilag i DN, det er vel kanskje det redaksjonen ønsker?

Mottoet til SOS Rasisme er: Ikke mobb kameraten min, det mottoet som henger i redaksjonen i DN ser ut til å være : MOBB, MOBB, MOBB, noen fikk tydeligvis aldri nok av å herse med andre i skolegården.

Kjell Gunnar Larsen

Hovedkasserer i SOS Rasisme