Gå til meny

I november 1995 ble det gitt klarsignal for norske forhandlinger med Schengengruppen. Lite har lekket ut om innholdet i forhandlingene, men etter justisdepartementets egne beregninger kan forhandlingsresultatet være klart for fremlegging i stortinget allerede på forsommeren. Under EU-kampen var motstanden mot Schengenavtalen og byggingen av en Europeisk Festning mot flyktninger og innvandrere et sentralt argument på nei-siden. Da SOS Rasisme tok standpunkt mot EU høsten 1994 var nettopp ønsket om å holde Norge utenfor Schengenavtalen en viktig del av begrunnelsen. Nå er det på høy tid at antirasister kommer seg opp av den tilbakelente seiersstolen og finner tilbake til kampviljen fra før folkeavstemningen. Kampen mot Schengenavtalen er en viktig kamp, og skal vi vinne den må vi mobilisere folkeviljen i god tid før Stortingets håndtering av saken.

Generelt om Schengenavtalen

14. juni 1985 inngikk Frankrike, Vest-Tyskland, Belgia, Luxembourg og Holland en avtale i den lille byen Schengen i Luxembourg. Hensikten var å påskynde opphevelsen av grensekontrollene ved de indre grensene og erstatte dem med økt bevoktning av de ytre grensene. Samtidig skulle visum- og asylpolitikken harmoniseres, og det skulle opprettes et bedre politisamarbeid. Det ble satt ned flere arbeidsgrupper, men både deres arbeid og innholdet i avtalen ble lenge holdt hemmelig. Så sent som i mai 1989 skrev en fransk avis (Le Figaro) en artikkel om "Schengens hemmelighet" der det fremgikk at den franske utenriksministeren ikke engang hadde informert innenriksministeren og justisministeren. På denne måten har Schengensamarbeidet kunnet vokse seg stort uten offentlig innsyn og kritikk. Schengen-avtalen er ikke en del av EU, den fungerer snarere som et pilotprosjekt for EU. Samtlige EU-land med unntak av Storbritannia og Irland har til nå undertegnet avtalen og Danmark, Sverige og Finland har søkt om observatørstaus. De ni landene som allerede har undertegnet er tilsammen så sterke at de kommer til å bestemme utviklingen innenfor EU. Schengenavtalen stiller de øvrige EU-landene ovenfor et politisk fait-accompli. Både Dublinkonvesjonen og Grensekontrollkonvensjonen bygger i høy grad på det politiske forarbeidet Schengenlandene har gjort.

Schengenavtalen reiser en mur mot flyktninger

Det finnes mange gode grunner til å arbeide mot Schengenavtalen, men mer enn noe annet representerer Schengenavtalen sementen i en urokkelig mur mot flyktninger. Schengenavtalen innebærer også økt internkontroll og kriminalisering av flyktninger via registrering i databanken "Schengen Information Systems". Denne artikkelen er imidlertid konsentrert om det ytre grensesamarbeidet og dets betydning for flyktninger og asylsøkere. Det er ingen hemmelighet at flere europeiske land og ikke minst Norge har innstrammet sin asyl og flyktningepolitikk de siste årene. Med tiltredelse til Schengensamarbeidet blir imidlertid de steinene det enkelte land har lagt ut en del av en fullstendig mur: "Festung Europa", der hver enkelt steins mulighet til å bli trukket tilbake er betydelig forminsket. Schengen-landene legger da heller ikke skjul på at det først og fremst er økt innvandring og ikke f.eks økt narkotikatrafikk en frykter når en minsker den indre grensekontrollen. I innledning til Schengen-avtalen heter det som eneste begrunnelse for forsterkningen av de ytre grensene at "I betraktning av sikkerhetsrisikoen og faren for ulovlig innvandring betoner ministrene og statssekretærene nødvendigheten av å innføre en effektiv kontroll ved grensene..."*

Økt kontroll mellom grenseovergangene

Muren skal bygges ved at Schengenområdets yttergrenser bare skal kunne passeres ved fastsatte grenseoverganger. Strekningen mellom grenseovergangene skal bevoktes av mobile enheter og artikkel 6.3 slår fast at denne kontrollen skal bli gjennomført på en sånn måte at den ikke oppmuntrer noen til å forsøke å unngå kontroll ved grenseovergang. Tyskland har plassert ut 3500 nye vakter på grensen mot Polen og Tsjekkia etter at Schengenavtalen trådte i kraft. I Østerrike er 2000 soldater utkommandert for å bevokte grensene. Dersom noen likevel skulle klare å ta seg over Schengenområdets yttergrense utenom grenseovergangene er myndighetene forpliktet til å straffe både dem og deres medhjelpere (artikkel 3.2 og 27). Til tross for at dette ikke står nevnt i avtalen har flere av Schengenlandene opprettet avtaler med naboland utenfor Schengenområdet for å få dem til å påta seg medansvar for å vokte Schengenområdets grenser. Spania og Marokko inngikk i 1991 en avtale der Marokko påtar seg å være grensevakt. Mot at 60 000 marokkanere får midlertidig arbeidstillatelse i Spania har Marokko utplassert soldater for hver 50. meter langs hele Gibraltarstredet. Strendene er stengt for solbadere. Marokko har påtatt seg å ta tilbake alle tredjelandsborgere som har kommet seg illegalt inn i Spania. De skal i følge den nye avtalen straffes i Marokko. Flere lignende avtaler finnes, bl.a melom Tyskland og Polen. Schengenlandene skyver ansvaret for sin stramme flyktningepolitikk over på andre og gjøre sine naboland til bufferstater som skal stå for renholdet av Vest-Europa.

Strengere regler

Ved de fastsatte grenseovergangene skal utenlandske statsborgereunderlegges grundigere kontroll enn andre (artikkel 6.2c) og dette gjelder også ved utreise (6.2d). Utenlandske statsborgere må oppfylle følgende kriterier for å få slippe inn på Schengenområdet (artikkel 5): Gyldige reisedokumenter (5.1a), gyldig visum (5.1b), dokumenter som beviser hensikten og vilkårene for besøket, at den reisende har, eller kan bevise at han på lovlig vis kan skaffe seg, økonomiske midler til å betale for opphold og utreise (5.1c), at han ikke er registrert på Schengenlandenes sperreliste (5.1d) og at han ikke anses for å utgjøre en eventuell risiko for den allmenne ordningen, statens sikkerhet eller noen av avtalepartenes internasjonale forbindelser (5.1e). Kravene omfatter altså både objektive kriterier og subjektive vurderinger og utgjør samlet en barriere som for de fleste asylsøkere vil vµre umulig å forsere. Riktignok tillates det enkelte Schengenland å avvike fra prinsippene av humanitære grunner eller som følge av internasjonale forpliktelser, men de er ikke forpliktet til dette. Artikkel 29 slår fast at alle Schengenland er forpliktet til å behandle asylsøknader som avleveres på deres territorium. Samme artikkel stadfester imidlertid at landene ikke er forpliktet til å gi den asylsøkende innreisetillatelse. Det vil si at asylsøkere betraktes som vanlig reisende uten gyldige reisedokumenter så lenge de ikke har klart å krysse grensen og risikerer derfor å bli avvist uten å få avlevert noen asylsøknad. ansportøransvar

Dersom den reisende ikke oppfyller kravene er det transportøren som via luft, sjø eller land brakte den utenlandske statsborgeren til grensen som står ansvarlig. Dette transportøransvaret (artikkel 26) innebµrer at transportøren er ansvarlig for å forsikre seg om at utenlandske passasjerer har de dokumenter som kreves for å passere grensen. Dersom transportøren ikke oppfyller sitt ansvar må de betale for hjemreisen til de aktuelle passasjerene. Schengenlandene er også forpliktet til å ilegge transportørene bøter. På den dansk-tyske grensen innførte Tyskland i 1995 bøter på mellom 2000 og 20 000 D-mark for danske transportørselskap som transporterte personer uten gyldige reisedokumenter. Dette fører til at vurderingen av en persons beskyttelsesbehov i praksis gjøres av transportør-selskapenes ansatte som hverken har autorisasjon eller utdanning til å ta seg av en slik oppgave og som i første rekke må ta hensyn til selskapets økonomiske interesser.

Innføring av felles visumforskrifter

Schengenavtalen innbµrer at avtalepartene skal komme frem til felles visumforskrifter. Pr. mai-95 innbefattet listen over land hvis innbyggere er underlagt visumplikt for å komme inn i Schengenområdet 160. Dvs så godt som alle 3.verden land. Flertallet av de 160 landene er såkalt ½flyktningeproduserende land+. Visumplikten kan kun oppheves for et land dersom alle avtalepartene er enige i det. Reglene er også strenge dersom en avtalepart ønsker å gjøre unntak fra de felles visumforskriftene. Dette tillates bare om ½tvingende grunner foreligger+ og avtaleparten ½bør samråde på forhånd med de øvrige avtalepartene og i forbindelse med sin besluttning ta hensyn til såvel deres interesser som følgene av besluttningen+ (artikkel 9.2).

Førstelandsprinsippet

Hvis en asylsøker eller flyktning først har kommet seg inn på Schengenområdet er det det første landet hun/han kommer til som er ansvarlig for å behandle asylsøknaden (artikkel 30.1d og e). For asylsøkere som har fått visum er det landet som utstedte visumet som er ansvarlig for å behandle søknaden (30.1a). Dvs at asylsøkeren ikke selv kan velge hvor asylsøknaden skal behandles. Dersom søknaden innvilges gjelder oppholdstillatelsen bare i det landet der den utstedes (artikkel 18). Et avslag er derimot gyldig innenfor hele Schengenområdet og asylsøkeren har ikke rett til å få prøvd sin sak i et annet Schengenland. Anken skal behandles i samme land som den opprinnelige søknaden og alle framtidige søknader skal behandles av dette landet (30.1f og g).

konvensjonsbrudd

Schengenavtalen inneholder klare brudd på flere internasjonale konvensjoner: FNÆs menneskerettighetserklµring, Genevekonvensjonen fra 1951(FNÆs flyktningekonvensjon) og den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter. I avtaleteksten står det flere steder at avtalepartene bekrefter sine forpliktelser ovenfor Genevekonvensjonen, men dette er en floskel som overhodet ikke passer sammen med innholdet i avtalen og hensikten med den. Det er et typisk tegn at FNÆs høykommissµr ble nektet adgang til Schengen-møtene på 80-tallet. EU-parlamentet vedtok en meget kritisk resolusjon om saken der det bl.a. ble understreket at Genevekonvensjonen som er ratifisert av alle EU-land foreskriver samarbeid med høykommissµren når det gjelder flyktningespørsmål. Avtalen fra 1990 inneholder således løfte om at en skal samarbeide med høykommissµren. I følge Genevekonvensjonen er ikke identitets og reisedokumenter en forutsetning for å kunne søke om asyl. Videre skal bestemmelser om at det er straffbart å krysse grensene på andre steder enn de fastsatte grenseovergangene ikke gjelde for asylsøkere i følge Genevekonvensjonen. I den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter finnes en bestemmesle som sier at alle har rett til å forlate hvilket land han/hun vil , inkludert sitt hjemland. Sanksjoner mot flyselskap kombinert med visumtvang strider i praksis mot konvensjonen.

Retten til asyl opphører

Alle de tre nevnte konvensjonene fastslår individets rett til å søke om asyl. Denne retten er riktignok bevart inne på Schengenområdets territorium, men Schengenavtalen bryter konvensjonene ved å forhindre asylsøkerne både i å komme til grensen og i å passere den slik at asylsøkerne ikke får brukt sin rett. Ïkt kontroll mellom grenseovergangene, strenge regler for utenlandske borgere ved grensepasseringene, innføring av transportøransvar, visumplikt og førstelandsprinsippet er alt sammen ulike barrikadenivåer i Schengenavtalens festningsverk. Retten til asyl er redusert til en teoretisk mulighet.

Konsekvenser av norsk tilslutning til Schengenavtalen

Norsk flyktningepolitikk har i flere år vµrt blant de strengeste i Europa. På flere punkter er norsk flyktningepolitikk allerede i samsvar med de prinsippene Schengenavtalen stadfester. Norge praktiserer f.eks førstelandsprinsippet og transportøransvar allerede i dag. Schengenavtalen vil imidlertid innbµre innskjerpelser også for Norge dersom vi skulle tiltre. De innskjerpelsene norske myndigheter frivillig har påtatt seg vil settes i system og muligheten til å tilbakekalle dem vil bli sterkt redusert. Norge vil ikke engang ha tilgang til Schengenlandenes besluttende organ (reservert for EU-medlemmer). Norske myndigheter forsøker å fremstille det som om Schengenavtalen kun dreier seg om å opprettholde den nordiske passfriheten. Dette er direkte feilaktig. Når en vet hva en Schengentilsluttning innebµrer av økende inhumanitet ovenfor flyktninger og skjerpet internkontroll blir det for en bagatell å regne om nordmenn må ta fram passet eller ikke ved grensepasseringer i Norden.

Innskjerpelsene i den norske flyktningepolitikken har foregått jevnt og trutt de siste årene, men de har for det meste forgått i det stille og godt skjult bak gamle myter om norsk solidaritet og norsk giverglede. De fleste nordmenn er ikke klar over at retten til asyl er i ferd med å undergraves også i Norge (i 1994 fikk kun 29 personer innvilget politisk asyl). Erfaringer som aktiv antirasist viser at et flertall av folk som blir informert om hvordan tilstanden faktisk er for flyktninger og asylsøkere i landet vårt stiller seg sterkt kritisk til den politikken som føres. Den massive kirkeasylbevegelsen i -93 er et bevis på at folk i Norge er villige til å kjempe for flyktningers rettigheter når de skjønner at disse blir tråkket på. Jeg tror at det gjennom folkelig press er mulig å tvinge fram en mer human flyktningepolitikk i Norge. Nettopp derfor er det så viktig å unngå at regjeringen klarer å føre sine innskjerpelser i flyktningepolitikken inn i Schengenavtalens fastlåste system før folk i Norge i det hele tatt har registrert utviklingen i flyktningepolitikken.

Til kamp for menneskerettigheter

Det er viktig at alle antirasistiske og humanitµre krefter i Norge forenes i kampen mot norsk tilslutning til Schengenavtalen. Med et norsk Schengensamarbeid vil alt framtidig arbeid for en mennesklig flyktningepolitikk bli tyngre. Vi som tror på menneskerettigheter og et menneskeverd uavhengig av rase og økonomi må kjempe nå slik at vi kan fortsette arbeidet for en mer human norsk flyktningepolitikk uten å måtte ta veien om Schengens executive commitee der Norge ikke engang har stemmerett. Europeisk samarbeid om felles ansvar i flyktningepolitikken er ønskelig. Schengenavtalen dreier seg imidlertid ikke om dette, men om felles ansvarsfraskrivelse og utestengingspolitikk. For hvert land som går med i Schengensamarbeidet legges flere meter med mur til den festningen antirasistiske og humanitµre krefter i Europa i fellesskap må jobbe for å velte.

* Alle sitater fra Schengenavtalen er forfatterens egen oversettelse

Av: Eli Sol Vallersnes

© 2013 SOS Rasisme

SOS Rasisme Arbeidsutvalget       SOS Rasisme Økonomiutvalget
        Strandgata 71, 5528 Haugesund
E-post:au@sos-rasisme.no       Tlf: 52 71 21 75
Nytt nr: 479 45 490