Skjærgårds M&M – here we come!

Av Vincent Sandro Yong Vetrhus

Hvem, hva, hvor?

Det var en vakker julidag, at fem aktivister fra SOS Rasisme ankom Risøya og Skjærgårds M&M (Music & Mission) festival. Disse fem var Christiane (Oslo), Christine (Oslo) Karzas (Sandefjord), Karok (Sandefjord) og Sandro (Sandnes), altså meg. Christine og Karok var de to som ikke hadde vært med på noe slikt før. De tre resterende var med i fjord sommer, sammen med Linn-Mari (Sandnes) og Milad (Sandefjord), og satte skyhøye medlemstall under vervingen; over 1900 medlemmer!

Forventingene i år var store da vi reiste ned dit. Vi visste at det ville komme mange av de samme som vi vervet i fjor, og var ikke helt sikre på om vi ville få den samme responsen i år. Men vi satte oss allikevel et realistisk mål på 1500 nye medlemmer.

Innkvartering

Vi dro først inn til Risør sentrum, som ligger ca. en liten halvtime unna festivalen og bostedet vårt, for å handle det nødvendige av mat og ”provianter”. En vakker liten by. Ligger som en perle langs europaveien. Fylt med hvite hus med utrolig håndarbeid i treverket, bryggerestaurant, Rima 1000 (ja, du leste riktig), båter og det berømte kalksteinfjellet.

Turen tok så videre til Resort Lyngørporten, hvor vi skulle etablere base. To flotte leiligheter med alt det man trenger – kjøleskap, komfyr, oppvaskmaskin, bad, TV, altan. Og best av alt; sjakkrutete gulvfliser.

Vi gjennomførte et lynkurs i verving, for å friske opp litt. Christiane holdt også en liten brief på hva programmet vårt var i løpet av helgen. Alle var nok en god del spent på hvordan dette skulle gå, da vi la oss, onsdags kveld. Men det var vel egentlig ikke noe tvil i hvordan dette skulle gå… Eller var det nå det?

Meld deg inn i SOS Rasisme…

Starten på en hektisk helg var kommet, med kun fokus på én ting – verving!

Denne gangen hadde vi tatt med litt kult stash som vi valgte å selge ved standen vår; lightere, pinser, nøkkelringer, klistermerker og tøymerker. Alt mulig morsomt å feste her og der. Vi frisket også opp med ballonger og plakater, slik at folk virkelig skulle se hvem vi var.

Alt var klart nå… det eneste vi manglet var 1500 medlemmer…

”HÆ?!?! EKSORSISME?!”

I løpet av disse tre dagene var det mye positivt, og en del ikke fullt så positivt. Mange var bare så lei av å bli spurt av organisasjoner om det ene etter det andre. Mens andre var helt sikker på at de var en stødig antirasist! Det er selvfølgelig ”lettere” å verve de første to dagene, for da er man mest på, og folka er nye. Men selv om tida gikk, vi ble trøtte og slitne, så måtte vi bare holde motet oppe! En ting som jeg selv så på som en pådriver var når hele festivalen var lyst opp med den gule hånda vår. Omtrent uansett hvor vi gikk, så kunne man registrere en antirasist fra SOS Rasisme. - Dette begynner å ligne noe!

Midt oppi slike vervesituasjoner går ikke alt alltid feilfritt. Noen har det jo ganske travelt til tider, og får ikke helt med seg hva som kommer ut av det store hullet midt i ansiktet vårt. Vi hadde våre ”bloopers”, for å si det sånn;

Christine hadde et slikt, litt vittig eksempel.

Christine: Hei! Kunne du tenke deg å bli støttemedlem i SOS Rasisme?

Potensielt medlem: HÆ?! Eksorsisme?!?!

En annen situasjon var i forbindelse med Christiane:

Christiane: Hei! Bli medlem i SOS Rasisme! Det koster deg bare en tier!

Potensielt medlem: beklager… men jeg har ikke en tier på meg.

Christiane: Har du noe annet da? (underforstått; en 20-kroning, sedler etc.)

Potensielt medlem: Nei…. Ikke som jeg er villig til å gi opp for et medlemskap!

”Fångat av en stormvind…”

Noe som var litt spesielt med dette årets besøk på Sørlandet, var at svenske Carola skulle ha konsert på festivalen. Ikke nok med det, men hun bodde også på Resort Lyngørporten. Så hver dag satt noen av oss ute på altanen for å prøve å finne ut i hvilket av husene det var. Sandro, som kjent nok er PR-kåt som alltid, var desperat etter å finne kjendisen i blant oss. Men misforstå meg ikke. Jeg gikk ikke med kart og kompass for å finne henne. Men jeg må innrømme at jeg alltid hadde et øye ledig til VIP-bruk. Og jeg fant til slutt ut hvor hun bodde. Tre hus nedenfor oss (skulle gjerne ha tegnet et kart, men redaksjonen tillater det dessverre ikke).

Dommedag

Siste vervedag var kommet! Og som i fjor satt vi og trippa etter resultatene. Vi visste i grunnen at vi hadde et godt utgangspunkt for å nå målet vårt. Men nøyaktig hvor mange vi hadde, det visste vi ikke. Christiane telte dem nøye igjennom. Så var tiden for å utlyse totalt vervede medlemmer… og tallet ble: i overkant av 1800 medlemmer! Målet var nådd over så til de grader. Dette er utrolig positivt. Ikke bare for organisasjonen vår, men det sier også en del om folket vi omgåes med. Dette er absolutt rette veien for SOS Rasisme.

Seinere den kvelden dro vi inn til Risør for å spise og feire denne gledelige nyheten. Deretter kjøpte vi is, og dro opp på kalksteinfjellet, hvor Christine sang og danset fra Britney Spears ”I’m not a girl. Not yet a woman…”

Nok en vellykket sommer for SOS Rasisme på Skjærgårds M&M festival! Og det er nok ikke siste gangen vi blir sett på Risøya!

Ja ja, kjære antirasister. De ær dæili’ å være antirasist på Skjærgår’s!