Historisk bygger rasismen på forestillingen om at noen raser er høyerestående, mens andre raser er laverestående. Enda mer grunnleggende bygger rasismen altså på forståelsen av at mennesker biologisk kan deles inn i raser. Dette finnes det ikke vitenskapelig hold for å påstå. Vi tilhører alle den samme biologiske arten, menneskeheten kan ikke deles inn i raser eller underarter. Det finnes for eksempel ikke en rase som heter “neger”.

Raseteoriene er for lengst borte fra offentligheten, men rasismen er allikevel ikke død – den har bare skiftet form. I dag har “kultur” i stor grad erstattet de gamle rasebegrepene. Man snakker ikke lenger om den jødiske “rasen”, men man snakker om jødisk eller muslimsk “kultur” når grupper skal tildeles kollektiv skyld for et samfunnsproblem.

Mer folkelig kan vi altså definere rasisme som en tro på at man kan dele mennesker inn i grupper, betrakte noen av gruppene som mindre verdifulle enn andre, og knytte determinisme til dette, dvs. at det er slik fra naturens side.
Rasisme er en enkel men effektiv måte å skape syndebukker på.

Cherie Solfjeld mener vi ikke må bruke ordet rasisme så ofte, for da er det brukt opp når rasismen “virkelig er der”. Denne logikken ble prøvd ut helt fram til 1940, og da viste det seg å være for sent å stoppe rasismen.

Det finnes mye rasisme i Norge i dag. På boligmarkedet, i arbeidslivet, på utesteder og i media – og alt henger sammen og forsterker hverandre. Rasisme er ikke noe som plutselig eksploderer i nazisme og holocaust, det er fordommer og holdninger som får utvikle seg over lang tid. Derfor må man alltid være på vakt, for å tilbakevise fordommer og forebygge rasisme.

Det er som pastor Niemöller sa i diktet:
“Først kom de for å ta kommunistene,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist.
Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmedlem.
Så kom de for å ta jødene og sigøynerne,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde eller sigøyner.
Så kom de for å ta de homofile,
men jeg protesterte ikke for jeg var ikke homofil.
Da de kom for å ta meg,
var det ingen som kunne protestere.”

Vi velger å protestere hver gang rasismen viser seg – heller enn å vente til det er for sent.

Ola Melbye Pettersen Lørenskog SOS Rasisme