• Et lite miljø i europeisk sammenheng
• Kollektiv bevissthet
• Fra jødehat til muslimhets
• Løsere organisert – større handlingsrom
• Kampen må fortsette

Et lite miljø i europeisk sammenheng

Det samlede nazistiske miljøet har de siste årene bestått av mellom 100 til 300 personer, som i større eller mindre grad kan kalles organiserte. Dette er tall som både politiet og antirasister opererer med. Det er vanskelig å slå fast det nøyaktige tallet pr i dag, men det er grunn til å tro at tallet er nærmere 100 enn 300. Dette skyldes at tidligere aktive organisasjoner som Boot Boys er nedlagt, og at organisasjoner som Vigrid har hatt en betydelig nedgang i sin rekruttering.

For å sette disse tallene i perspektiv trenger vi ikke se lenger enn over grensa til Sverige. I vårt nærmeste naboland snakker politiet om et organisert miljø på 3000 personer, og som står for en mye mer aggressiv linje med både trusler, vold og drap. I enkelte mindre byer og tettsteder kontrollerer nazistene bokstavelig talt gata.

Selv om vi justerer for at Sverige har en større befolkning er nazimiljøet i Norge forsvinnende lite. Også i Danmark, og i enda større grad Tyskland og flere Øst-Europeiske land, er det store problemer med organisert nazisme sammenlignet med Norge. Dette er selvsagt bra for oss, men hva skyldes disse forskjellene?

SOS Rasisme tror den klart viktigste årsaken til nazismens svake posisjon er den sterke norske motstanden mot nazisme og rasisme – historisk og i dag.

Kollektiv bevissthet

I motsetning til i Sverige, som var nøytrale under krigen, hadde Norge et kraftig krigsoppgjør som brennmerket det å være nazist. Viktigere enn de enkeltpersonene som ble straffet for landssvik var den kollektive bevisstheten som ble skapt, om at nazisme er en trussel mot hele samfunnet. «Aldri mer» er et av slagordene som uttrykker denne tanken. Historien om 2. verdenskrig og nazismen har hatt en sentral plass i skoleverket, litteraturen og historiebøkene.

Det har kanskje vært forhold i Norge som gjorde det lettere å skape en slik sterk felles motstand mot nazismen, at Norge er et lite land kan være én årsak. Men når nazismen har hatt dårlige kår i de mer enn 60 årene siden 1945 er det også fordi denne motstanden har blitt holdt aktivt i live. I Norge har folk lange tradisjoner med å organisere seg; gjennom alt fra fagforeninger og partier til speidergrupper, bygdelag, idrettsklubber og også antirasistiske og antinazistiske organisasjoner. Aksepten for rasisme og nazisme i organisasjonsnorge har vært svært liten, og stadige kampanjer, konserter, leserbrev og demonstrasjoner har gjennom årene gjort det tydelig folk fortsatt husker 1940 og ikke ønsker at historien skal gjenta seg.

Samtidig har mulighetene for nazister til å organisere seg vært begrenset. Selv om norsk lovverk ikke har et klart forbud mot nazistiske organisasjon er det andre deler av lovverket som i praksis gjør slik organisering vanskelig. Enda viktigere er den brede folkelige motstanden vi har sett hver gang nazismen viser sitt stygge ansikt. Det skal ikke mange hakekorsene til på et lokalt busskur før det reageres. «Alle» har en grunn til å ta avstand fra nazismen. Enten man har en bestefar som jobbet illegalt under krigen, en jødisk bestemor, en kjæreste som ikke er helt hvit i huden eller rett og slett bare fulgte med i historietimen på skolen. Denne motstanden går også på tvers av politiske partigrenser, sosiale og kulturelle lag og hvor man bor i landet.

SOS Rasisme er bygd på nettopp denne norske tradisjonen: Bred, stor og tydelig motstand mot alle former for rasisme og nazisme. Vi tror at folk grunnleggende er likeverdige, og at alle skal behandles som individer. SOS Rasisme er i dag Europas største organisasjon som kun jobber mot rasisme, og er dermed en spydspiss i kampen mot rasisme i Norge. En tilsvarende stor og bred front finner man ikke i alle land, og en del av årsaken til nazistenes sterke posisjon i Sverige er fraværet av sterk antirasistisk organisering.

Fra jødehat til muslimhets

Nazismens klassiske propaganda baserer seg på teorien om jødekonspirasjonen, at jødene er årsakene til alle verdens problemer og at de konspirerer for ta makten i alle land. Men det er viktig å huske på at nazistene aldri har begrenset seg til å hate jødene. Alle som ikke passet inn i Hitlers «ariske rase» ble forfulgt under krigen, romanifolk, slaviske folk, funksjonshemmede og homofile var andre utsatte grupper.

Nazismen er altså ingen konsekvent eller logisk ideologi. Nazismens viktigste kjennetegn er heller forakt for andre mennesker, mennesker som kan stemples som «fremmede» og gjøres til målskiver for nazistenes terror. Nazismen er vold og trusler satt i system, forkledd som ideologi. Dette er viktig for å forstå hvorfor nettopp nazismen kreves forbudt av både FN og SOS Rasisme. Når målet med enhver ytring er å true kan en ikke hjemme seg bak ytringsfriheten, og når målet med å organisere seg er vold og drap gjelder ikke lenger organisasjonsfriheten.

Selv om jødehatet fortsatt lever i «beste velgående» hos nazistene har miljøet tonet ned dette utad. Åpent jødehat har vist seg som en lite salgbar måte å få plass i offentligheten, av naturlige historiske årsaker. For å bli mer stuereine har derfor jødehatet blitt gjort usynlig eller mer subtilt, mens andre fiendebilder har blitt styrket. Først og fremst gjelder dette muslimer og teorier om «den islamske trussel». Spesielt Norgespatriotene har satset på muslimhat, og har dermed lyktes med å overbevise enkelte om at de ikke er nazister (eller engang rasister). Men bytter man ut ordet «muslim» med «jøde» i denne propagandaen ser man slående likheter med 30-tallets nazisme. Det er kort sagt samme dritten, i ny innpakning.

Løsere organisert – større handlingsrom

Etter Benjamin-drapet lå det militante Boot Boys miljøet med brukket rygg. Videreføringen i form av Nasjonal Ungdom klarte aldri å etablere seg som en stabil kraft, og var snart nedlagt. Etter dette har det norske nazimiljøet slitt i motbakke, selv om det har vært noen kortvarige oppturer i forhold til rekruttering. Først og fremst har ingen evnet eller ønsket å bygge en stram og militant organisasjon som Boot Boys.

I all hovedsak har organisasjonene Vigrid og Norgespatriotene (NP) utgjort det aktive miljøet de siste årene. Gjennom fokus på «norrøn religion» eller nedtoning av tradisjonell nazistisk symbolbruk har begge gruppene lyktes i å rekruttere noe bredere enn tidligere. Vigrid har klart å rekruttere ungdom helt ned 13-års alderen, Norgespatriotene har samlet både en del tidligere organiserte nazister og mer «vanlige» rasister. En annen konsekvens av dette har vært at den tradisjonelle uniformeringen er så godt som utryddet i Norge i dag, den militante profilen har måttet vike for ikke å skremme bort potensielle sympatisører.

Selv om disse kosmetiske endringene åpenbart ikke har endret innholdet i nazismen har både Vigrid og Norgespatriotene i perioder klart å fremstå som så stuereine at de får spre propagandaen sin i media og på gata uten hindringer. For antirasister har dette vært både uforståelig og historieløst, og mange av oss har brukt mye tid på å forklare at det er farlig å la nazistene få en plass i det offentlige rom. Vi vet, blant annet gjenom avhoppere fra nazimiljøet, at hver gang en nazileder blir intervjuet i VG så øker rekrutteringen. Uansett hvor kritiske spørsmål som stilles til nazistene så er all pr god pr i dette miljøet.

Samtidig som noen grupper har fått en større plass i offentligheten har hele nazimiljøet vært preget av store interne konflikter. Nettopp den mer løselige organiseringen til Vigrid og Norgespatriotene har blitt dårlig mottatt hos mer erfarne og hardbarka nazister, som mener det er umulig å vinne «rasekrigen» uten en militant linje. Mange nazister vil aldri kunne tenke seg å samarbeide med Vigrid eller NP. Personmotsetninger bidrar også til at gjennomstrømningen i Vigrid og Norgespatriotene er stor, og at enkeltpersoner bryter ut og starter diverse enmannsprosjekter.

Kampen må fortsette

Selv om det er en utfordring å avsløre nazistene som i dag får opptre i media og det offentlige rom, så er det norske nazimiljøet hverken sterkere eller farligere enn de siste 60 årene. Så lenge alle forsøk på nazistisk organisering slås tilbake i lokalmiljøene tror vi heller ikke det vil være mulig for nazistene å nærme seg nivået hos sine svenske og europeiske forbilder. Men forutsetningen for dette er nettopp at ungdom og andre antirasister aldri slutter å ta nazismen på alvor. At miljøet i dag er lite er en stor fordel, men ingen selvfølge. Fortsatt nulltoleranse mot rasisme og nazisme er den beste medisinen mot at historien gjentar seg: Vi glemmer aldri 1940, og vi glemmer aldri Benjamin Hermansen.