DETTE BØR FÅ POLITISKE KONSEKVENSER!
NOEN MÅ STILLES TIL ANSVAR, OG DET MÅ RYDDES OPP!
DET GJELDER RESPEKTEN FOR BARN SOM SØKER NORSK BESKYTTELSE!
Det finnes enkelte hendinger som utløser sunne reaksjoner; Nå
er grensen nådd! Noen må stilles til ansvar! Det må
ryddes opp! Slik vil vi ikke ha det i vårt samfunn!
Her skal kort refereres en slik hending. Det gjelder en familie som har
vært på flukt i snart 5 år. Det siste året har
de sittet i kirkeasyl i Heimdal i Trondheim. Vi har vært uenige
med forvaltningen når det gjelder foreldrenes rett til beskyttelse.
Uenigheten blir til motsetninger når det gjelder barnas rett til
å få sine beskyttelsesbehov vurdert. Og uenigheten blir til
motsetninger når det gjelder respekten for fødselsretten
til barn som er født i Norge. Det står i loven at "Utlending
som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast bopel
her, kan ikke bortvises eller utvises." (Utl. § 30)
Familien måtte forlate kirkeasylet. Moren og faren gikk i skjul med minstebarnet. De to eldste barna levde åpent og var begge til barnevernet til utredning. Skjulet ble funnet. Moren og minstebarnet ble tatt. Faren kom seg unna. De to andre barna kom seg også i dekning. Politiet ga tidsfrist for familien til å melde seg, hvis ikke ville moren og minstebarnet bli sendt ut alene. Det kan kalles ultimatum og krav om respekt for lovlige fattede vedtak. Det kan også kalles bruk av gisler. Advokaten stevnet staten for byretten. Advokaten sendte stevning til namsretten med begjæring om midlertidig forføyning. Advokaten sendte begjæring om umiddelbar løslatelse av mor og barn. For henne fordi hun ikke var fremstilt for fengsling, slik loven krever. For guttungen fordi han hadde lovlig opphold i Norge, og pågripelsen i seg selv var ulovlig. Samtidig ble det gjort oppmerksom på at det etter foreldrenes ønske var gjort klar for privatplassering og omsorgsovertakelse av gutten. Moren ble nektet kontakt med advokat. Moren ble nektet kontakt med støtteperson. Hverken advokat eller støtteperson fikk informasjon fra politi eller annen myndighet. Mor og barn ble transportert til Gardermoen. Moren nektet å ta gutten ut av landet. Hun krevde at en erklæring hun hadde skrevet om omsorgsoverføring skulle sendes til ansvarlige myndigheter. Hun ble lagt i jern. Barnet ble båret ut av en politikvinne. Deres bagasje ble satt igjen, inklusive penger mor hadde mottatt av støttegruppa, det omtalte brevet og skift til ungen. Overnatting i Stockholm. Mor fikk lagt igjen et livstegn på en telefonsvarer. Neste dag Riga. Mor og barn overleveres til politiet i Latvia. Politiet i Latvia orienterer om at de ikke har oppholdstillatelse i landet. Men det kunne de søke om til mandag. Mor har penger til en natt på hotell, til litt gryn og melk til barnet og til en uhyre kort telefonsamtale til Norge. Hun vil ikke søke oppholdstillatelse i Latvia. Hun vil ikke søke beskyttelse i et land hvor familien har vært forfulgt og truet på livet, og gjennom dette frasi seg kravet om beskyttelse i Norge.
Den groveste enkelthandlingen i dette sammensurium av maktmisbruk er at barnet føres ut av Norge, mot morens vilje. Det skjer mens det er til behandling en søknad om statsborgerskap for gutten. Det grunnleggende alvorlige er at barnas beskyttelsesbehov rutinemessig er ikketema i saksbehandlingen. Det er likeledes alvorlig at familien er blitt splittet
Hendelsen er ikke en enkeltstående, uheldig episode. Det som er spesielt, er at hendelsen er dokumentert, og at Justisdepartementet har bekreftet hendelsen og sitt ansvar ved å forsvare den offentlig og uten reservasjon.
Vi mener dette er tiden å si: Nå er grensen nådd!
Familiens sakskompleks er tidligere tatt opp med både Justisminister
og Familieminister. Vi vet at holdningene og praksisen utvikler seg i
det administrative. Men det øverste ansvaret er politisk. Med dette
henstiller vi til stortingsrepresentantene å ta initiativ til at
Justisministeren og Familieministeren forklarer seg for Stortinget.
Vårt siktemål er ikke at de politiske hodene skal rulle, men at det skal ryddes opp i forhold som ikke er verdige. Vi henstiller med dette om at det tas initiativ til en granskning av asylforvaltningen og spesielt deres behandling av sakene til asylsøkerbarn og barn som er født i Norge.
Når en asylsak skal behandles, skal først vurderes beskyttelsesbehov, dernest andre humanitære hensyn. Det som er bemerkelsesverdig, er at når barn søker asyl sammen med sine foreldre, blir deres beskyttelsesbehov som rutine og med konsekvens ikke vurdert, kun andre humanitære hensyn.
Når det gjelder asylsøkerne som nå er under utvisning til Kroatia, er det levert inn selvstendige søknader for flere hundre barn, med krav på at deres beskyttelsesbehov blir vurdert. Noen av barna er sendt ut allerede. I noen tilfelle er det gitt et standard svar om at søknaden blir oppfattet som en omgjøringsbegjæring, og at barnas forhold allerede er vurdert. Formelt vil det si at barn ikke får respektert en søknad som en søknad.
Realiteten er at det ikke er gjort noen undersøkelser og vurderinger i forhold til hva slags forfølgelse barn har opplevd, hva slags forfølgelsesmønstre barn utsettes for og hva slag forfølgelse som er direkte rettet mot barn. Barna har ikke vært hørt. UNHCRs anbefalinger om individuell kumulativ analyse følges ikke når det gjelder barna. I vedtakene er det intet som sier at barnas beskyttelsesbehov er vurdert. Det vil kort og godt si at barn som kommer sammen med sine foreldre ikke respekteres som asylsøkere etter loven.
Barn sendes ut av landet, mens deres søknader er inne, uten at svar er verdiget. Det vil si at vi står overfor en gruppe mennesker som ikke respekteres som selvstendige rettsindivider.
Dette dreier seg om mer enn formaliteter. Det dreier seg om alvorlige realiteter. Den aktuelle gruppen barn viser et alvorlig traumemønster, et mønster som er påført før deres flukt og er grunnlag for deres flukt. I stor utstrekning sendes de tilbake med alvorlige sekundærtraumer, ervervet i Norge, i tillegg. Til et frykt- og fluktmønster som ikke er utredet.
I forhold til at det er barnets århundre som renner ut, og at Norge har skrevet under og tiltrådt barnekonvensjonen med dens retningslinjer for å gi barn særskilt beskyttelse og respekt, og i forhold til at det er en gruppe som søker beskyttelse, så ser vi på dette som en så uverdig situasjon at granskning bør finne sted, etter anstendighets prinsipper.
Når det gjelder mor og barn i Riga, så har de en midlertidig
trygghet hos en privat person i Frelsesarmeen. Men også der er signalene
gitt om at det er begrenset hvor lenge en russer vil tåles. Deres
tid er begrenset. Vi ber om hjelp til at begge to blir kalt tilbake.
Med hilsen
For SOS Rasisme - Rådgivningsgruppa i Trondheim
Louise Siler
Styreleder
Bernt Hauge
Daglig leder