Rett før jul, 13.12.2006, gikk høringsfristen ut på regjeringens forslag til forskriftsendring, som skal gi lettere opphold til lengeventende barn. Endringen har vært lovet siden i fjor vår, og målet var å hindre at barn som har oppholdt seg lenge i Norge blir sendt ut.

SOS Rasisme er veldig enige i formålet med forskriftsendringen. Vi har vært en av de sterkeste pådriverne for en slik endring og er veldig glad for at den endelig kommer. Problemet er at forslaget slik det nå ligger ute, ikke byr på noen skikkelig løsning.

«Problemet som førte til denne forskriftsendringen var at Utlendingsnemnda (UNE) ikke har klart å ta hensyn til barnekonvensjonen og dens forpliktelser gjennom norsk lov», sier Simon Souyris Strumse i SOS Rasismes flyktningutvalg. «UNE har gang på gang vist at de med dagens lovgivning ikke klarer å ivareta barnets beste. Når de får for frie tøyler drukner hensynet til barnets beste i innvandringspolitiske hensyn. Det blir helt feil i forhold til barnekonvensjonen.»

Dette er ingen løse påstander. UNE har fått mye hard kritikk på deres behandling av asylsøkerbarn i løpet av 2006. Blant annet i en dom Oslo tingrett avsa 5. mai 2006 (Saksnr.: 05-168227TVI-OTIR/09 ). Denne saken tapte staten v/ utlendingsnemnda på alle punkter mot asylsøkerne Avin Yousef Khadir og Aida Mardan-Beigi. Dommen er så viktig fordi staten ble dømt nettopp for å ha tatt manglende hensyn til barnekonvensjonen og barnets tilknytning til riket. Her følger noen utdrag fra dommen:

«Retten vil bemerke at UNEs drøftelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd i forhold til Aida Mardan-Beigi er så mangelfull at det ikke er mulig for retten å kontrollere om skjønnsvurderingen er forsvarlig eller om det bygger på uriktig eller mangelfullt grunnlag.»

«Først vil retten peke på at det ikke vist til Barnekonvensjonen art. 3. Det er riktignok vist til begrunnelsen i UDIs vedtak, men dette er relatert til vurderingen etter utlendingsloven § 16 om flyktningestatus. I forhold til vurderingene etter utlendingsloven § 8 annet ledd, er det ingen slik henvisning. Uansett er de vurderinger UDI har foretatt på dette punktet kun beskrevet avslutningsvis slik: “Direktoratet legger til grunn at vedtaket ikke er i strid med bestemmelsene i Barnekonvensjonen.” Hovedproblemet i UNEs vedtak er imidlertid at det ikke er foretatt en grundig helhetsvurdering knyttet til “barnets beste”, slik konvensjonen forutsetter at man skal gjøre.»

«Likevel er ikke den lange saksbehandlingstiden og tidsforløpet, særlig relatert til et så lite barn, problematisert og drøftet av UNE.»

«Saken til Avin og Aida er på ingen måte et unntak», påpeker Simon Souyris Strumse. « I sak etter sak ser vi at hensynet til barnets beste ikke engang begrunnes med annet enn en standardsetning om at «barnets beste er blitt tatt til hensyn til». Når UNE til og med blir dømt for dette og fortsatt ikke endrer noe er det tydelig at de ikke klarer å forvalte ansvaret de er tildelt med dagens frie lovverk. Derfor bør barnekonvensjonen presiseres i utlendingsloven og UNE må forpliktes til å begrunne hensynet til barnets beste i alle avslag»

SOS Rasisme påpeker i sin høringsuttalelse til Arbeids og inkluderingsdepartementet (vedlegg 1) at forslaget til forskriftsendring ikke er konsekvent. Det er veldig utydelig på hvor lenge et barn må ha ventet på opphold for å faktisk være lengeventende. Dette på tross av at fagmiljøer som psykologforeningen og Redd Barna flere ganger gjennom 2006 har påpekt at barn som har vært i Norge i over tre år har opparbeidet seg en så sterk tilknytning til riket at de ikke bør returneres.

Høringsbrevet tydeliggjør at innvandringspolitiske hensyn fortsatt spiller en viktig rolle i hvorvidt lengeventende barn skal få opphold eller ikke. Det svekker igjen betydningen av tilknytning til riket og andre menneskelige hensyn, og dermed motarbeider forskriftens formål.

«Departementets forslag kommer ikke med noen grunnleggende endring, men endrer bare litt på premissene for UNEs bruk av skjønn,» avslutter Simon Souyris Strumse. «Hvis forskriftsendringen ikke blir mye mer grunnleggende enn høringsforslaget frykter vi at vi i 2007 og årene fremover fortsatt vil oppleve de samme skandalene som før. Blant annet at det hoper seg opp lengeventende barn på asylmottak og at gjennomintegrerte norske barn sendes ut til land de ikke engang har hørt om og hvor de ikke har noen fremtid. Nå har regjeringen sjansen til å endre denne langvarige verkebyllen. Da får de gjøre det grundig også»

For ytterligere info kontakt: Simon Souyris Strumse, Flyktningutvalget i SOS Rasisme simonstrumse@gmail.com, tlf. 91717154

lenker:

http://www.sos-rasisme.no/ashok http://www.rb.no/lokale_nyheter/article2414852.ece http://www.sos-rasisme.no/Sentralt/153 http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article645232.ece http://www.google.no/search?hl=no&client=firefox-a&rls=com.ubuntu%3Aen-US%3Aofficial&hs=chG&q=avin&btnG=S%C3%B8k&meta==

Vedlegg 1:

Høringsuttalelse; Forslag om opphevelse av utlendingsloven § 38 c og ny bestemmelse i utlendingsforskriften om sterkere vektlegging av barns tilknytning til riket Det vises til departementets høringsbrev datert 01.11.2006

Forslaget: Denne forskriftsendringen kom for å imøtekomme et privat lovforslag fra stortingsrepresentantene Bjørg Tørresdal og Jon Lilletun om tiltak for barn som har sittet lenge i asylmottak, jf. Dokument nr. 8: 69 (2005-2006). I dokumentet ble det fremmet forslag om at regjeringen som et engangstilfelle skulle gi de barnefamilier som pr. 26. april d.å. hadde vært i norske mottak i tre år eller lenger, mulighet til å få sakene sine grundig behandlet på nytt, med sterk presumpsjon for at oppholdstillatelse innvilges.

SOS Rasisme mener at forslaget som helhet i liten grad imøtekommer det som ble forespeilet i forarbeidet og departementets beskrivelser. Disse antydet langt på vei at forskriften skal gjelde barn som har oppholdt seg i landet i over 3 år, men slik høringsbrevet er utformet gir det ingen garanti for at noen grupper barn skal få opphold og det gjør etter vår mening ikke annet enn å legge nye føringer på UNEs tolkningsrom og bruk av skjønn. I denne høringen skal vi først få frem hva vi mener det er viktigst at forskriften ivaretar under punkt 1, og under punkt 2 skrive hvorvidt vi ser at forskriften ivaretar dette, og egne forslag til endringer i forskriftsendringen.

1 Hvilke hensyn forskriften bør ivareta

SOS Rasisme mener forskriftsendringen må ta tak i og løse følgende problemer hvis den skal kunne leve opp til forventningene som er knyttet til den:

1.1 Et problem denne forskriften passer veldig godt til å ordne opp i, er lengeventende barn som bor i skjul og har ventet i tilsammen 5-8 år eller mer. Det er et faktum at slike tilfeller finnes uten at de får medhold på omgjøringsbegjæringer (Kilde: SEIF). En slik behandling er i alle tilfeller skandaløs da den har enorme innvirkninger på et barns oppvekst.

1.2 Forskriften bør avklare endelig at barnet ikke på noen måte skal lide om foreldrene har valgt å gå i skjul, motarbeidet oppklaring av identitet eller på andre måter nektet å samarbeide med myndighetene. I de fleste tilfeller som gjelder lengeventende barn vil det bety at foreldrene får en lettere behandling for barnets beste sin skyld. Barn er selvstendige mennesker, og kan ikke på noen måte stilles til ansvar for sine foreldres handlinger.

1.3 Forskriften bør hindre at innvandringspolitiske hensyn kan gå foran selv om et barn (med familie) ellers burde fått opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket.

1.4 Tre år er veldig lang tid i et barns liv og medfører stort sett en så grundig integrering at det er vanskelig å se hvordan et oppbrudd fra et samfunn det er sosialisert inn i er til barnets beste. Et år i et barns liv tilsvarer mange år i et voksent menneskes liv, og dette er de viktigste åra for dannelsen av et menneske. Mange barn får norske venner, mens enslige ofte stifter nye familier. Barna går dessuten på skole i Norge og det er skadelig for læringen å bli revet ut av en skole og sendt til et annet land. Det bør derfor spesifiseres at det skal gis opphold etter tre år hvis ikke særskilte forhold tilsier noe annet. Her er det særlig viktig at metodene for å foreta vurderingene er gode og utføres av kompetente personer.

1.5 I vurderingen i forhold til hvem som skal bli berørt av forskrifta, bør alderen ved ankomst gjelde. Mange barn oppnår myndighetsalder mens de sitter i mottak. Det er viktig at lang saksbehandling ikke får konsekvenser for barnet i forhold til denne vurderingen. Dette må gjelde både barnefamilier og enslige mindreårige asylsøkere.

1.6 Forskriften bør også problematisere hva som skal skje med tilfeller der barn ikke opparbeider seg tilknytning til riket. Dersom barn har bodd i landet i over 3 år, uten å skaffe seg tilknytning til riket, er det stor grunn til å tro at de har mistet svært vesentlig sosial trening. Ytterligere påkjenninger som de kan få ved på nytt å sendes tilbake til helt nye forhold vil bare være en ekstra bør på byrden disse barna allerede bærer. I de fleste tilfeller trenger disse barna ekstra mye oppfølging fra andre voksne slik at de kan lære seg samspill med andre barn. Av den grunn bør ikke barn med så lang botid i Norge uansett returneres.

1.7 En forskrift som er skrevet for å sikre at barns beste blir ivaretatt burde presisere utlendingsmyndighetenes forpliktelser i henhold til barnekonvensjonen, gjennom hvilket Norge har forpliktet seg til at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Dersom en velger å la innvandringspolitiske hensyn få forrang over hensynet til barnets beste, så bør kanskje Norge trekke sin støtte til barnekonvensjonen eller evt. jobbe for et unntak i konvensjonen på dette punktet? Vi mener at det å ratifisere konvensjoner en ikke følger ikke er særlig gunstig, og at spesielt barnekonvensjonen og dens vektlegging av barns beste ikke gir så stort tolkningsrom som norske myndigheter tillater seg å bruke.

2 Forslag til endringer i forskriftsendringen.

2.1 For å kunne løse problemet til lengeventende barn som av ulike årsaker har vært i Norge i over fem år uten å få opphold, må forskriften inkludere en maksimaltid fra saksopprettelse før barn/barnefamilier får opphold uansett. SOS Rasisme mener at denne bør settes til senest 5 år etter saksopprettelse. Det er en tidsperiode som vil være veldig skadelig for et barns oppvekst. Samtidig er det såpass lenge at det ikke er noen grunn til å tro at mange vil gå i dekning i hele 5 år bare for å komme innunder denne loven.

2.2 Høringsbrevet er veldig uklart på hvorvidt barn sak på noen måte skal påvirkes av handlinger foreldrene har gjort. I høringsbrevet under 3.2 femtende ledd står det både at barnets sak ikke skal påvirkes om foreldrene har gjort noe som minsker deres rett til opphold, mens det i neste setning står at det likevel kan påvirke saken. Denne typen uklarheter i forarbeidet styrker på ingen måte lengeventende barns rettigheter. Konsekvensene vil være å utvide UNEs tolkningsrom og dermed tillegge sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket mindre vekt, noe som ikke var forskriftsendringens formål. Å nekte et barn eller en barnefamilie opphold på grunnlag av omstendigheter som angår foreldrene har ingen ting med hensynet til barnets beste å gjøre, men er en enkel måte å unnlate å gi opphold hvis det f.eks. er innvandringspolitiske årsaker til det. Det bør derfor gjøres klart at alle barn skal få en selvstendig saksbehandling.

2.3 Høringsbrevet tydeliggjør at innvandringspolitiske hensyn fortsatt spiller en viktig rolle i hvorvidt lengeventende barn skal få opphold eller ikke. Det må igjen fremheves at slike uklarheter svekker betydningen av tilknytning til riket og andre menneskelige hensyn, og dermed motarbeider forskriftens formål.

2.4 Vi stiller oss kritiske til tidsaspektet. Det skrives i høringsbrevet at det oftest vil dreie seg om mer enn tre år før tilknytningen regnes som sterk nok. Som nevnt i 1.4 er tre år allerede en såpass lang tid at et så langt opphold bør legge sterke føringer på saksbehandlingen. Vi ser at det kan være vanskelig å tidfeste nøyaktig hvor lang tid som bør kreves for å ha opparbeidet tilknytning til riket, men mener departementet legger lista for høyt når det kommer frem av høringsbrevet at det ikke er sikkert at tre år er nok. Fleksibiliteten i tidsfestingen bør heller gjelde barn som har oppholdt seg i Norge i under tre år. Det må i deres saksbehandling også tas hensyn til at de kan ha skaffet seg viktig tilknytning.

2.5 Under departementets forslag 3.2 femte ledd står det at det i asylsakene vil være søkerens alder på vedtakstidspunktet som legges til grunn. SOS Rasisme er sterkt uenig i dette. Barnets tilknytning blir ikke mindre av at vedtak ikke er fattet. Det er dessuten et stort problem allerede i dag at lovgivningen er alt for rigid når det gjelder barn som blir myndige mens de venter på opphold. Barn som har oppholdt seg i Norge i over tre år, og gjennom skolegang og annen sosialisering opparbeidet seg sterk tilknytning får plutselig en helt annen behandling når de blir myndige. UNEs praksis har vist at de er tilbøyelige til å skjerpe oppholdsterskelen betraktelig så fort en asylsøker blir myndig og de får juridisk hjemmel for det. Vi frykter at en forskrift hvor vedtakstidspunktet legges til grunn kan føre til at ungdom som har opparbeidet seg sterk tilknytning får avslag av grunner som at de f.eks. har blitt myndige en måned før vedtak er fattet i en lang saksbehandling. Vi anbefaler derfor at det er søkerens alder ved ankomst eller saksopprettelse som bør gjelde når tilknytning tillegges særlig vekt.

2.6 Forskriften må ta større hensyn til hva som skal skje med barn som har hatt lang oppholdstid, men ikke nødvendigvis skaffet seg sterk tilknytning til riket. Det kan skje med for eksempel barna til foreldre som har gått i skjul. Høringsbrevet problematiserer ikke dette i det hele tatt. Det er likevel liten tvil om at disse barna i så fall har mistet vesentlig sosial trening og at de bør få en spesiell vurdering med vekt på de ikke bør returneres hvis en ikke i det minste kan forsikre seg om at det landet de sendes tilbake til har ordninger som kan ivareta disse barnas spesielle behov.

2.7 Høringsbrevet lar gjennomgående andre hensyn slik som innvandringspolitiske, veie mer enn barnets beste og er dermed i konflikt med barnekonvensjonen. Det har vært noe av hovedkritikken mot det nåværende lovverket og denne forskriften er en glimrende anledning til å rette opp i dette. For å underbygge viktigheten av dette vil vi vise til en dom i Oslo tingrett av 5. mai 2006 (Saksnr.: 05-168227TVI-OTIR/09 ). Denne saken tapte staten v/ utlendingsnemnda på alle punkter mot asylsøkerne Avin Yousef Khadir og Aida Mardan-Beigi. Denne dommen er interessant fordi staten ble dømt nettopp for å ha tatt manglende hensyn til barnekonvensjonen og tilknytning til riket. Her følger noen utdrag fra dommen:

«Retten vil bemerke at UNEs drøftelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd i forhold til Aida Mardan-Beigi er så mangelfull at det ikke er mulig for retten å kontrollere om skjønnsvurderingen er forsvarlig eller om det bygger på uriktig eller mangelfullt grunnlag.» «Først vil retten peke på at det ikke vist til Barnekonvensjonen art. 3. Det er riktignok vist til begrunnelsen i UDIs vedtak, men dette er relatert til vurderingen etter utlendingsloven § 16 om flyktningestatus. I forhold til vurderingene etter utlendingsloven § 8 annet ledd, er det ingen slik henvisning. Uansett er de vurderinger UDI har foretatt på dette punktet kun beskrevet avslutningsvis slik: “Direktoratet legger til grunn at vedtaket ikke er i strid med bestemmelsene i Barnekonvensjonen.” Hovedproblemet i UNEs vedtak er imidlertid at det ikke er foretatt en grundig helhetsvurdering knyttet til “barnets beste”, slik konvensjonen forutsetter at man skal gjøre.»

«Likevel er ikke den lange saksbehandlingstiden og tidsforløpet, særlig relatert til et så lite barn, problematisert og drøftet av UNE.»

Et veldig viktig og godt grep SOS Rasisme mener burde inn i forskriftsendringen er å forplikte UNE til å redegjøre for eller dokumentere hvordan barnets beste er blitt tatt hensyn til i saker som angår barn. En viktig kritikk av norske utlendingsmyndigheter har lenge vært at det er vanskelig å oppdrive noen begrunnelse på hvordan barnets beste er blitt tatt hensyn til i kontroversielle saker. Det er også en standard praksis hos UNE å ikke skrive mer om dette enn en enkel setning om at barnets beste faktisk er blitt tatt hensyn til. En forpliktelse til å dokumentere at hensynet til barnets beste er blitt ivaretatt vil ikke bare føre til at dette hensynet tillegges større vekt, men også økt forståelse for utlendingsmyndighetenes avgjørelser.

3 Konklusjon

Alt i alt er forslaget er mye svakere enn forventet. Meningen med dette forslaget var at det skulle ryddes opp i problematikken rundt lengeventende barn, og unngå at det må vedtas nye engangsamnestier hvert andre år. SOS Rasisme er selvsagt enig i målsetningen og at vi må få til en mer langsiktig løsning på problemet med at barn sitter for lenge i mottak. Vi er veldig glade for at departementet tar grundig tak i problemstillingen. Problemet med dette forslaget som nå ligger ute, er at det er for svakt og verken avklarer noe juridisk eller gir tydelig nok føringer. Vi frykter at om dette forslaget går igjennom uendret så kan UDI og UNE fortsette med samme omstridte praksis som de har idag, og at det fortsatt vil hope seg opp lengeventende barn på mottak. Når hensikten er å lage et mer langsiktig forslag enn det fra Tørresdal og Lilletun, må dette forslaget innebære faktiske endringer som vil være et godt alternativ til det opprinnelige lovverket og som vil oppnå målsetningen om at barn skal slippe å vente lenge på mottak. SOS Rasisme frykter at hvis forslaget får stå uendret så kommer ikke dette forslaget til verken å være eller oppfattes som noe annet enn et fasadespill fra regjeringen, og som ikke makter å ta ordentlig tak i problemet. Så langt er det fortsatt et stykke igjen til den langsiktige løsningen regjeringen gjentatte ganger har lovet. SOS Rasisme mener likevel at den er fullt mulig å oppnå ved å forandre forskriftsendringen. Denne høringsuttalelsen inneholder en rekke endringer vi mener er nødvendige for å nå målet departementet har satt seg. Vi håper på en god prosess videre med forskriftsendringen og bidrar gjerne med vår kompetanse, erfaring og meninger på området.

Med vennlig hilsen SOS Rasisme

Simon Souyris Strumse (flyktningutvalget) Trond Torbjørnsen (leder)