Alle vi som er her i kveld er del av en mye større bevegelse. En bevegelse som hele tiden vokser. Det er ikke noen partipolitisk bevegelse, eller en bevegelse som kjemper for eller imot fri innvandring… Det er en bevegelse som kjemper for at Norge skal innfri noen minimale forpliktelser. Forpliktelser vi har til verdenssamfunnet og de demokratiske idealene som samfunnet vårt er tuftet på. Forpliktelser vi har ovenfor mennesker som Mina og Maryam, og som vi hadde til deres mor.

Kvinner på flukt fra Iran har krav på beskyttelse av mange forskjellige grunner. Men det er likevel veldig få som får det. Når Utlendingsnemnda hardnakket påstår at det er trygt å sende Mina og Maryam tilbake til Iran, er det en løgn. Unge kvinner uten familie, nettverk eller en mann å støtte seg på, risikerer å ikke engang ha mulighet til å leie et sted å bo, og enda mindre tjene til mat i magen. Når de i tillegg er kristne, øker faren for forfølgelse og at de blir utestengt fra samfunnet. Slike hensyn tar ikke norske myndigheter, fordi beskyttelse til de som trenger det ikke er prioritert i dag.

Det iranske regimet jobber nå med en ny lov om konvertering. Det er allerede dødsstraff for å konverteren til kristendommen. Målet med den nye loven er at henrettelser skal bli enklere. I denne sammenhengen uttaler UNE: «Iran er medlem av et internasjonalt samfunn, og har i enkeltsaker vist at de er opptatt av hvordan omverdenen oppfatter dem, når det gjelder rettspleie».

Dette er ikke bare løgn! Iran henretter jo mindreårige, barn, ukentlig. På tross av at de har underskrevet barnekonvensjonen. Det bryter også med menneskerettighetene. UNE forsøker å omdefinere hva en flyktning er. Det har de ikke lov til. Så lenge vi har undertegnet flyktningkonvensjonen er det den som gjelder. Den sier at «berettiget frykt for forfølgelse, er nok til å få opphold». Er det noe Mina og Maryam har, er det en berettiget frykt for forfølgelse i Iran. Enhver politiker i en rettsstat og et demokrati har en plikt til å reagere når internasjonale konvensjoner brytes. Men det må vi alle minne dem om, igjen og igjen. For de gjør det sjelden av seg selv.

Tilknytning til riket, behov for beskyttelse og asyl… Dette er forhold som må vike for såkalte innvandringspolitiske hensyn. Det er denne politikken som gjør at vi i dag bor i et land som sender mennesker til situasjoner hvor de risikerer å bli forfulgt og drept. Det er denne politikken som gjør at medmennesker som Mina og Maryam, som har gjort absolutt alt de kan for å bidra og være en del av samfunnet vårt, må vente i årevis i frykt og usikkerhet.

Kommune etter kommune, Lørenskog, Tromsø, Trondheim og enda flere, har vist sin motstand, gjennom demonstrasjoner som denne vi er samlet til i kveld, og gjennom vedtak i kommunestyrer og formannskap. Felles for alle er at de protesterer mot at mennesker på flukt fra høyst reelle farer, som har knyttet seg sterkt til et lokalmiljø og en kommune i Norge, skal sendes tilbake KUN for å tilfredsstille Arbeids- og inkluderingsdepartementets kontrollbehov, og billige politiske poeng!

Vi er her i kveld fordi vi ikke godtar dette. Vi sier ifra om det i kveld, og så må vi huske på at kampen ikke slutter her. Jeg vil slutte med å oppfordre alle til å melde seg inn i solidaritetsgruppa til Mina og Maryam.

Mina og Maryam hører til her! La søskenparet bli!