Det var svært liten info å finne om kirkeasylantenes situasjon – kun en artikkel fra Romerikes Blad så leder for Lørenskog SOS Rasisme, Renate Lehne, dro for å møte guttene.

- Jeg ankom kirken da det hadde blitt mørkt, klokka var vel rundt åtte, forteller Renate. – Jeg gikk på baksiden av kirken og ble møtt der. Kirkeasylantene stod på utsiden av rommet sitt på en slags terrasse, terrassen var nå blitt guttenes form for friluft. «Velkommen til oss», sa de. Det var fire voksne mennesker som møtte meg, asylantene Mashi og Jamshid og to venner av dem. Vi bestemte oss for å gå inn. Vi måtte klatre inn et vindu og jeg forstod fort at jeg ikke skulle ha valgt høyhælte sko. Rommet vi kom inn på var ganske lite og det minte særdeles mye om min fremtidige studenthybel, den eneste forskjellen var at det her bodde to på samme rom, sier hun videre.

Te og kjeks

- Jeg visste ikke hva skulle forvente meg, men asylantene gjorde det straks klart at jeg var veldig velkommen. Bordet på det lille rommet var dekket med kake, kjeks, afghansk nøtteblanding, brus og kaffe. Asylantene startet med å takke meg. Forundret satt jeg der med kake i munnen og brus i hånden og følte at det var jeg som burde takke, ikke de. De fire voksne menneskene begynte å prate i munnen på hverandre om situasjonen. Jeg ble overveldet av informasjon. Mashi og Jamshid hadde forlatt Afghanistan med resten av familien for åtte år siden da de begge hadde vært unge tenåringer. De hadde bodd i Norge i fire år. Mashi gikk på Skedsmo vgs og savnet tydelig vennene sine.

Jamshid hadde startet et gatekjøkken fra bunnen av, et gatekjøkken med flere ansatte. Jamshid hadde betalt skatt i flere år, men til hvilken nytte?

Jamshid og Mashi fikk tilsendt et brev i fellesferien. Brevet fortalte at de måtte forlate landet innen ti dager. Den norske stat hadde gitt dem ti dager til å si farvel til fire år.

- Jeg kan åpne bankkonto, være registrert i brønnøysundregistereret og jeg må betale skatt – men jeg får ikke lov til å bo her, fortalte Jamshid Renate med et uforstående uttrykk i ansiktet.

- Ikke noe svar

Renate sier at hun ikke hadde noe svar å gi.

- Det mest tragiske med situasjonen til asylantene er splittelsen av familien, og utsendelsen på grunn av at de var gutter, hva gir en stat rett til å splitte en familie? spør Renate. – Tror UDI at deres foreldre akter å sende dem tilbake alene, eller var dette rett og slett taktisk for å få ut hele familien?

- Et annet spørsmål er om dette var et trekk i valgkampen gjort av den rødgrønne regjeringen for å bevise ovenfor opposisjonen at også de kan ha en restriktiv innvandringspolitikk, spekulerer hun.

Uka etter stelte lokallaget i stand en fakkelaksjon utenfor kirka hvor det ble en tårevåt aksjon for enkelte – det var plakater i fargerik skrift hvor det stod «La onklene mine bli», «Ikke send sønnene våre tilbake til blodige Afghanistan» og «La oss være en familie». Renate Lehne holdt en kort appell. Lokallaget ble enige om at dette skulle bli en tradisjon på søndager inntil de får lov til søke på nytt.

Les mer i Romerikes Blad.