Det finnes mange søvnløse barn rundt omkring på norske asylmottak, og regjeringen har hatt suksess med å ta fra flere barn nattesøvnen. Asylbarna har blitt hardt rammet dette året og de går en vanskelig og uviss tid i møte når vi nå snart går inn i et nytt år.

Når man ser tilbake på året som snart er gått kan det se ganske dystert ut, og hvis man ser frem mot året som kommer så ser det noe skummelt ut. Året vil starte med en kraftig innstramming i både asylpolitikken og familiegjenforeningspolitikken med ny utlendingslov og ny utlendingsforskrift allerede første nyttårsdag.

Fokuset som har vært i media må ha mye av skylden for de kraftige endringene som vi har sett i 2009, et eksempel er justisminister Knut Storbergets PR stunt som sendte 30 asylsøkere tilbake til Irak hvor skuddene haglet og bombene smalt. I flere medier ble dette sett på som et tiltak for å få ut kriminelle og ulovlige innvandrere. I virkeligheten var derimot de færreste straffedømte og de fryktet alle for sine liv da de ble deportert. Flere av de deporterte irakerne hadde også etablert seg i Norge og i noen reportasjer kunne man se fortvilte koner og samboere. Det aller groveste var antagelig det faktum at de fleste var fra de kurdiske selvstyreområdene i Nord-Irak som Norge ikke har noen returavtale med. Norske myndigheter omgikk her mangelen på en slik avtale med de kurdiske selvstyreområdene ved å sende dem til Bagdad.

Mennesker i kirkeasyl

Regjeringens ære har på mange måter blitt satt til enkeltsaker slik det også har vært tendenser til tidligere. Dette går hardt utover de som blir rammet av å bli statuert som et eksempel. Et slikt eksempel er Abbas og Fozia som ble fratatt sin bosettingstillatelse etter at moren holdt dem i Pakistan i tre år på 1990-tallet. De har igjen søkt om en omgjøring av dette vedtaket da de selv ikke hadde noen råderett over dette bruddet på loven om bosetting. I tillegg har de bodd i 17 år i Norge og har all sin tilknytning her, men de har ikke blitt hørt og til tross for at de har levd mesteparten av sine 23 og 24 år gamle liv i Norge blir de ikke ansett for å være norske slik de selv anser seg. Når julen nå nærmer seg har Abbas og Fozia Butt sittet i kirkeasyl i over et halvt år. De venter på at saken deres skal komme opp for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, men de håper at politikerne og saksbehandlerne våkner opp og gir dem en ny behandling i Norge før saken kommer opp for domstolen i Strasbourg.

Flere andre steder i landet sitter flyktninger i kirkeasyl, to av disse er brødrene fra Afghanistan som sitter i kirkeasyl i Fjellhamar kirke utenfor Lørenskog. Hele familien deres har fått oppholdstillatelse i Norge, bortsett fra dem og de trues med å bli sendt tilbake til Kabul hvor de frykter for livene sine. Lørenskog SOS Rasisme har arrangert både fakkeltog og kulturkveld i kirken for å sette fokus på de som sitter i kirkeasyl. Slike tiltak på lokalt plan er svært viktige for å få folk til å se virkeligheten og konsekvensene av den politikken som føres.

En sak om har opprørt mange var ni år gamle Simon og faren hans som bodde på Førde som asylsøkere. De ble deportert til Italia som var det landet hvor de først var blitt registrert som asylsøkere. I Italia levde Simon og faren hans på gata, de sov i en park sammen med andre asylsøkere, til slutt valgte de å reise til Norge igjen hvor de gikk i kirkeasyl for ikke å bli sendt tilbake til Italia hvor de levde som uteliggere. Nå har de igjen søkt om asyl i Norge og kunne flytte fra kirken og over til et ordinært asylmottak mens de venter på svar om de får saken sin behandlet i Norge når norske myndigheter nå har sett hvordan de ble behandlet i Italia.

Festning Europa strammer inn

Det er flere bekymringsverdige tendenser i utviklingen i norsk utlendingsforvaltning. Såkalte Dublin saker er en av dem og Simon er et eksempel på konsekvensene av at norske myndigheter ganske ukritisk sender asylsøkere til andre europeiske land til tross for at vi vet at forholdene i mange europeiske land er svært dårlige. I flere land bor asylsøkere på gaten fordi at landene ikke har et fungerende mottakssystem, dette rammer også asylbarn og enslige mindreårige asylsøkere. Eksempler på dette er Hellas, Italia, Frankrike og Spania.

Det er også i flere europeiske land en behandling av asylsøkere som strider mot flyktningkonvensjonen og den europeiske menneskerettighetserklæringen. Her er Hellas verstingen og Utlendingsnemnda (UNE) sluttet i 2008 behandlingen og uttransporteringen av asylsøkere til Hellas på grunn av frykt for at asylsøkere ikke får den behandlingen som er nødvendig for å sikre at flyktninger blir sendt tilbake til forfølgelse eller umenneskelig behandling. Dette ble sterkt kritisert av regjeringen og det er blant annet satt i gang en granskning av nemnda som følge av at direktør i UNE Terje Skjeggestad valgte å fryse disse Dublin sakene. I 2009 gav nemnda etter for politisk press og vedtok at bare svært sårbare grupper kan være vernet mot retur til Hellas.

Det er beklagelig at UNE gir etter for politisk press når nemnda endelig har gått i riktig retning. Forholdene i Hellas er ikke forbedret og det er ingenting som tilsier at de vil bli tilstrekkelig forbedret i overskuelig fremtid. Rapportene fra Hellas tilsier derimot at forholdene fortsetter å være svært alvorlige for asylsøkere som ikke kan sies å få en realitetsbehandling av sine asylsøknader.

De store asylsøkergruppene

Vedtak i asylsøknader der søker kommer fra Somalia er også bekymringsfulle da asylsøkere fra Somalia har blitt vist til å reise tilbake til det krigsherjede Sør-Somalia etter klagebehandling i UNE. Dette til tross for at fundamentalistiske organisasjoner som strengt praktiserer sharia lovgivning har stor militær og politisk myndighet i Sør-Somalia. UNE mener at det har blitt tryggere flere steder i Sør-Somalia blant annet ved en reduksjon i kriminaliteten. I den grad det er reduksjon i kriminaliteten i Sør-Somalia så må dette tilskrives to militsgrupper som praktiserer straffer som kryssamputasjoner, steining, henging og så videre.

Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak i Afghanistan saker har også hatt en dramatisk utvikling i 2009. Afghanere som i 2008 og i begynnelsen av dette året ville ha fått oppholdstillatelse i Norge fordi at de kommer fra et område som er regnet som utrygt har fått avslag i UDI. Dette har også rammet kvinner og barn som i likhet med enslige mannlige asylsøkere blir henvist til internflukt i Kabul. Det blir ikke tatt hensyn til at både FNs Høykommissær for Flyktninger fraråder internflukt for afghanere som ikke har nær familie i trygge områder. Det blir heller ikke tatt hensyn i at 2009 er det blodigste året i Afghanistan siden invasjonen av landet i 2001 og at krigen tiltar også i Kabul og andre områder som tidligere har blitt regnet for å være trygge.

Forholdene i Afghanistan og ikke minst i Kabul er alvorligere nå i slutten av 2009 enn det de var da UNE bestemte at ingen som er uten familietilknytning til trygge områder kan returneres til Afghanistan i 2007. Her har UDI blitt satt under et så stort politisk press fra regjeringen at det til og med har svekket asylsøkende kvinner fra Afghanistan sin rettssikkerhet i asylbehandlingen.

Afghanere er en stor asylsøker gruppe og dette er ikke noe annet enn et forsøk på å svekke flyktningers rettssikkerhet for å hindre andre i å komme til Norge for å søke asyl. Det er tid for at regjeringen og andre politiske krefter innser at det er konfliktnivået i verden som danner grunnlaget for antallet asylsøkere som kommer til Europa og til Norge.

Et lite ønske, et minste krav må kunne være at mennesker på flukt som søker asyl i Norge kan føle seg trygge og at det nyet året kan bringe dem fred og rettferdighet. For å få til dette trenger vi flere med i kampen mot den statlige rasismen som hver dag praktiseres i utlendingsforvaltningen, det være seg høytid eller vanlige dager.

Organiser deg for en rettferdig asylbehandling

SOS Rasisme har fått et økt antall flyktningunioner og solidaritetsgrupper i 2009 og dette er svært viktig for muligheten til å forandre den negative utviklingen i norsk asylpolitikk. Vi trenger å få frem eksempler som rører folk og folk trenger å se at dette gjelder svært mange mennesker.

Behandlingen som asylsøkere får i Norge er ikke tilfredsstillende og forholdene på asylmottakene er heller ikke tilfredsstillende. Mange asylsøkere opplever at de ikke blir hørt når de melder ifra om kritikkverdige forhold. SOS Rasisme jobber for å få frem disse flyktningstemmene.

Et lokallag som jobber med flyktningpolitikk kan være solidaritetsgrupper for enkelt saker, en gruppe som ønsker å engasjere seg for integreringen av et asylmottak i sitt nærmiljø, noen som ønsker å dokumentere forholdene på asylmottak eller på andre måter ønsker å støtte asylsøkere. Det kan også være flyktninger som selv organiserer seg og sier ifra om hvordan de opplever tilværelsen som asylsøker, ofte kalles disse lokallagene for flyktningunioner, men bare fantasien setter grenser for hvordan man organiserer seg for en bedre behandling av asylsøker.

Ønsker du å starte en solidaritetsgruppe, en flyktningunion eller et annet lokallag knyttet til asylsøkere så ønsker vi at dere tar kontakt med SOS Rasisme. Det kan dere gjøre ved å sende en e-post til au@sos-rasisme.no eller ringe 23 35 32 00.