Referent: Simon Souyris Strumse

Høringen er ment som en oppfølger til advokatforeningens høring i juni 2005 rundt samme tema, og en oppfølger til UDIs vårkonferanse 2006.09.28

Høringen åpnet med en introduksjon som bare klargjorde noen fakta, som at det er ni millioner flyktningbarn i verden.

Første innledning ble holdt av Kjell Erik Øye, statssekretær i Barne og likestillingsdepartementet (BLD).

Han poengterte at regjeringen skal holde seg til Soria Moria og oppfylle hele erklæringen på dette området i løpet av perioden. Han trakk frem noen punkter som regjeringen har forpliktet seg til, bla.: aktivt å følge opp anbefalingene til FNs ekspertkomité på barnekonvensjonen og å styrke unges mulighet for medvirkning og innflytelse. Som et slags grunnlag for innledningen trakk han frem at med mindre vi ønsker fri innvandring må noen sendes ut, og det vil inkludere barn. Han tok et lite oppgjør med noe av den gamle retorikken på området da han snakket om at de politikere som jobber med slikt er nødt til å tåle å bli konfrontert med enkeltsaker og enkeltpersoner. Politikernes egen prestisje må aldri bli viktigere enn disse barnas skjebne.

Så dro han frem noen fakta. Det sitter over 2000 barn i norske mottak. Over 400 har sittet der i over tre år. Han påpekte så at regjeringen har gjort en god del i forhold til barnefaglig kompetanse og foreldreveiledningsprogram på mottakene, og at mange barnefamilier etter hvert får tilbud om å bo utenfor mottak. Han fortalte også at det i regjeringa er nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på strakstiltak for å bedre barnas situasjon på mottak. Deres rapport leveres i høst.

Han snakket litt om arbeidet med den nye utlendingsloven, som må sørge for samsvar mellom FNs barnekonvensjon og utlendingsforvaltningen. Regjeringa og de fleste politikerne i regjeringspartiene har foreslått at barnekonvensjonen ikke inkorporeres i utlendingsloven fordi den allerede er i grunnloven, og det ville være unødvendig. Dette er derimot ikke konkludert og diskuteres fortsatt. Han ville ikke si noe om enslige mindreårige asylsøkere blir overført til barnevernet i dette budsjettet men la vekt på at det kommer som lovet.

Det neste han tok opp var begrepet “Barnets beste” slik som det står i barnekonvensjonen, og mente at det var diskutabelt. Bla. fordi at det ikke alltid er barnets beste å bo i Norge, selv om levestandarden er høyere her enn i opprinnelsesland, at det er en avveining som må til mellom innvandringspolitikk og velferdspolitikk. Han trakk også frem at levestandard ikke skal være noen grunn til å komme hit.

I siste bolk ramset han opp noen aktuelle spørsmål/problemstillinger for regjeringen innen temaet: Oppholdstid på mottakene Forelder blir utvist mens barn får bli… (på dette punktet er Norge gjentatte ganger blitt kritisert av FN) Standard på mottakene Barneperspektivet på mottak (særlig de yngste) Barnevernets rolle Barnevernet regionalt har et stort ansvar for oppfølgingen av de asylsøkende barn som trenger det og kan gjøre mange barnefaglige vedtak på eget initiativ. Dvs. uten spesielle tiltak fra regjeringens side.

Neste innleder var Kjersti… . Barnepsykolog fra BUP på lillehammer og medlem av Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg.

Hun fortalte litt om at denne konferansen er et resultat av at psykologforeninga i 2006 har hatt på asylsøkende barns situasjon og holdt en veldig interessant innledning om faglige sider om psykologi, barn og asylpolitikk.

Det første var om viktigheten av at barn skal bli hørt. Det innebærer: medbestemmelse og innflytelse. Ved å bli hørt så blir barn sett, og de får føle at de blir sett. Å ta imot barnets historie er viktig for og hjelper barnet å takle sin egen historie. Ved å la barn fortelle til noen som tar dem på alvor, får de selv organisert sin egen historie.

Et veldig godt retorisk poeng hun hadde var at det ikke er noe skille mellom politikk og enkeltskjebner. Enkeltskjebner er et direkte utslag av politikken og å trekke fram enkeltsaker i debatten er en helt legitim måte å diskutere politikk på.

Hun presenterte en veldig god billedserie med barn fra mottaket i Gausdal og presenterte gjennom hvert av disse barna mange viktige aspekter ved barn i asylpolitikken. De viktigste poengene var at: ventetiden ikke er nøytral. Man lever alltid med frykten om at man kan få avslag eller bli kastet ut i morgen. Nervøsiteten setter seg i barna med masse symptomer (magesmerte, hodesmerte + +) som vi også ser hos mange vanskeligstilte barn.

Lengeventende barn tar alvorlig skade av ventinga, og det bryter med all tankegang om barnets beste. Hun viste fram et brev som ei jente hadde skrevet hvor hun håpet på å bli lege for å hjelpe de som trengte det, og stilte spørsmålet: Hvor lenge klarer denne jenta å holde håpet oppe med den situasjonen hun lever i. Demotiverte barn kommer ikke av seg selv. Hvordan skal en oppvekst være? Mange barn venter på mottak i over fem år. Et annet viktig poeng hun dro frem er at skolegang er det beste avtraumatiserende tiltaket som finnes og at det er helt hårreisende at barn mister all rett til skolegang så fort de blir 18.

Videre tok hun opp noen fakta: av de 1600 asylsøkerne som er kommet i 1. tertier i år er 22% barn. Mange er født i Norge og mange er veldig unge. Det er 2090 barn i mottak. Ca. 500 har fått asyl og ca. 500 har fått avslag. Og noen dilemmaer barnepsykologer møter: Dublin-saker (når asylsøker beviselig har vært i et annet schengen-land før hun kom til Norge) gjør at barn blir oversett og ikke havner i statistikken. Det er et dilemma for psykologer som skal behandle barn de vet kommer til å bli sundt ut pga. Dublin avtalen, at det har fått avslag eller lignende. Hvordan skal de bla. avtale oppfølging med landet de kommer til og sikre at barnets behov blir ivaretatt. Et annet problem er når barn som har fått avslag går i dekning, søker kirkeasyl eller lignende. Hvordan skal de få nødvendig hjelp og behandling? Konklusjonen hennes er var at helsepersonell har plikt til å hjelpe alle. Alle barn har rett til god, relevant, personlig tilpasset, kulturelt tilpasset og tilgjengelig hjelp. Uansett om de er opprinnelig norske eller asylsøkere. Dette kommer klart frem av menneskerettighetserklæringen og grunnloven. En viktig holdning å jobbe mot i den sammenhengen er “våre barn”, og asylsøkerbarn. Idet et barn er kommet til Norge er det et av “våre” barn og må behandles slik om det har venter på svar, har fått opphold, avslag eller oppholder seg ulovlig i landet.

Hvordan kan man beste hjelpe barn med avslag? - Tverrfaglig samarbeid, – Fleksibilitet, – Styrke foreldre, – Styrke mestringsevner, – Opprette forbindelser med landet det skal til, – Hjelpe det å bevare forbindelsene barnet har med Norge og oppfølging både før og etter at de er sendt ut. Hun påpekte at en del psykologer opplever utilstrekkelighet når de konfronteres med et slikt ansvar. Hun siterte en psykolog som sa at det som var verst ikke var å bli konfrontert med dramatiske enkeltskjebner, men med norske lover og regler. Et dilemma hun tok opp var menneskerettigheter vs. Psykopatologi. Når psykologer får i oppgave å gjøre en person klar for en hjemsendelse de selv mener er i strid med lovverket. Handler de til beste for personen eller hjelper de myndighetene i “menneskerettighetsbrudd”. Dette dilemmaet blir ytterligere forsterket om man ser på frivillighet/ikke frivillighet knyttet til gjennomføring.

Frøydis … Jurist i barneombudet.

Hun tok først opp barneperspektivet i asylsøknader med fokus på barnekonvensjonen. Hun poengterte at det er i de vanskelige sakene vi virkelig må vise at vi er gode til å overholde barnekonvensjonen. Vi kan ikke kalle de vanskelige sakene som havner på kant med/er tvilsomme i forhold til barnekonvensjonen for unntak og si at vi ellers er flinke.

Hun tok i likhet med Kjersti opp ikkediskriminering i forhold til barnekonvensjonen. Rettighetene i konvensjonen gjelder alle asylsøkerbarn. Hun snakket om at “barnets beste” var et vanskelig tema, men stilte seg i sterk tvil til om utlendingsmyndighetene vektlegger dette nok: Barn er fortsatt usynlige i vedtak. De berører barnets beste, men er alt for overfladiske. Utlendingsmyndighetene argumenterer mer for hvorfor det ikke er veldig skadelig å sende barna til opprinnelseslandet enn hvorfor det ikke er til barnets beste å la dem bli. Helsevurderingene baserer seg stort sett kun på innsendte helseattester og det er ikke tilstrekkelig. En løsning kan være å ha en uavhengig sakkyndig til å se på barnets sak. Tilsvarende ordninger finnes i mange andre instanser. Et godt tiltak kan være å lovfeste at barn som ønsker å møte nemnda (beslutningstaker) alltid skal få det. For mange barn er det en stor belastning å ikke kunne møte beslutningstaker og å ikke ha noen å forholde seg til.

Hun tok så opp noen problemstillinger barneombudet ser under søkeprosessen: Asylsøkende barn lever under svært uholdbare situasjoner. Mange vet svært lite om prosessen de er i og det er nødvendig å bedre informasjonen folk får når de kommer (i den sammenhengen er det positivt at myndighetene nå skal ut en DVD som skal gi asylsøkere bedre og lettfattelig informasjon). Foreldre som i utgangspunktet er veldig kompetente, blir etter en langvarig søkeprosess inkompetente. Tilgang på helsetjenester (også psykisk) er langt ifra alltid god nok. Mange asylsøkerbarn med alvorlige problemer har blitt oversett av helsetjenesten. Lokale helsetjenester skal ha kompetanse til å ta seg av asylsøkere. Dårlig standard og dårlige/uegnede miljøer (veldig mange forskjellige mennesker med forskjellige behov som bor veldig tett) gir et uegnet oppvekststed. Mottak for enslige asylsøkere må ha spisskompetanse. En annen og veldig viktig problemstilling hun tar opp er at barnevernet er forpliktet til å følge opp og ta seg like godt av asylsøkerbarn som alle andre barn. Noen er veldig flinke på det, men ofte blir dette nedprioritert eller det lokalebarnevernet har for dårlig kompetanse. Hun tok også et oppgjør med retorikken om at det ikke skal være spesielt attraktivt å være asylsøker i Norge, ved å anerkjenne at forholdene på mottak skal være nøkterne, men med utgangspunkt i at barn skal være der kort. I dag bor de alt for lenge i mottak, med de alvorlige skadevirkninger det har.

Frøydis fulgte så opp om hvor lenge folk faktisk er på mottak og eventuelle tiltak for å få ned tiden: For en familie med opphold tar det ca. 7 ½ måned å bli bosatt. Når forskriften for lengeventende barn kommer i vår kommer det til å ta noen måneder før de nye søknadene er ferdigbehandlet + 7 ½ måneds bosetting i tillegg til de minimum tre årene de allerede har ventet. For å få ned barns ventetid i mottak trakk hun fram at Trondheim har vedtatt at barn ikke skal måtte bo på mottak i over to år. Senest etter to år får de et reelt bosettingstilbud. Hvis erfaringene fra Trondheim er gode mener hun at dette bør innføres nasjonalt.

På slutten tok hun opp et sentralt aspekt ved et av høringens hovedtema, nemlig “venting” og hva det gjør med barna. Noe av det verste med ventingen er å ikke vite noe som helst. Å måtte vente måned etter måned og år etter år og alltid leve med at akkurat i morgen kan avslage komme, og etter det leve med at akkurat i morgen kan politiet komme og hente deg. Det er en grusom form for venting og er utrolig enkelt å gjøre noe med. Selv noe så enkelt som et svarbrev som sier at “saken din ikke vil bli behandlet i løpet av de to neste månedene” ville forbedret situasjonen.

Frøydis konkluderte med at i situasjoner hvor barn har et behov for oppfølging og dette ikke finnes i opprinnelseslandet er det ikke ansvarlig og i hvert fall ikke til barnas beste å sende dem hjem.