Ikke glem Anfal og Halabja!
16. mars 1988 ble Halabja, en liten by i Sør-Kurdistan, bombardert med kjemisk våpen av Saddam Husseins regime i Irak. Flere enn 5000 sivile døde umiddelbart av gassangrepet, totalt døde 12 000 som følge av tre dagers angrep på byen.
Denne umenneskelige handlingen var en del av det daværende regimets politikk for å utslette det kurdiske folk.
De kjemiske angrepene mot Halabja og mange andre kurdiske landsbyer var en del av en mer omfattende kampanje mot kurderne i 1987 til 1989 som har fått betegnelsen â€Anfalâ€. Flere enn 182.000 sivile mistet livet, og mellom fire og fem tusen kurdiske landsbyer ble ødelagt.
På toppen av det hele ble også kurdiske ungjenter i alderen fra 14 til 29 år solgt som prostituerte til arabiske land. â€Anfal†har klare paralleller til de rasistiske folkemord som Nazi-Tyskland utførte mot jødene og romanifolket under 2.
Selv om overgrepene er godt dokumentert, har de fremdeles ikke blitt anerkjent internasjonalt som et folkemord. Jeg vet at de kurdiske gruppene i SOS Rasisme har jobbet mye for at Norge skal anerkjenne disse overgrepene.
Dette arbeidet er viktig. Det er viktig både for det kurdiske folket og folk ellers i verden. Den som glemmer historien må leve den om igjen, skrev en fange inn på en av brakkeveggene i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Nazi-Tyskland. Å ta vare på også de grusomme delene av vår historie er en viktig oppgave.
Det er ikke bare gjennom Anfal og Halabja som kurderne har blitt utsatt for massakrer, forfølgelse og grov undertrykking. Historisk kan vi også minnes Dersim-massakrene i 1937-38 den tyrkiske delen av Kurdistan, hvor titusener av kurdere ble drept, vi må minnes massakren av kurdere i byene Qarna og Qalatan i iransk Kurdistan i 1979 – og vi må minnes det kurdiske opprøret i Syria i mars 2004 som sørga for massedrap på kurdere.
Det kurdiske folket er en glemt nasjon Det finnes rundt førti millioner kurdere i verden, men kurderne har ingen egen stat. Derfor er det også vanskelig å få en stemme internasjonalt for å få anerkjent overgrepene mot kurdere som folkemord av FN. Men kurdere blir fremdeles på det groveste undertrykt i sine opprinnelsesområder. Etter valget i Iran i 2009 har undertrykkelsen fra regimet økt. Fengslene er fulle av kurdere, og mange av dem blir systematisk henretta.
Ti prosent av kurderne som bor i Syria, er statsløse og får ikke statsborgerskap. 300.000 mennesker opplever at de ikke har rettigheter i landet de er født og har vokst opp i. Også her er systematisk fengsling og også henrettelser utbredt fra myndighetenes side. Likevel vil norske myndigheter sende kurdere tilbake til Syria.
De fleste som står her kjenner godt til disse temaene fra før av. Den årlige markeringen av folkemordet er viktig, men bare en del av det omfattende arbeidet vi må gjøre.
For det første må vi spre kunnskap om grusomhetene kurderne ble utsatt for gjennom dette folkemordet.
For det andre må vi holde fast på kravet om en internasjonal anerkjennelse gjennom FN.
For det tredje må vi bekjempe all form for rasisme vi opplever rundt oss, uansett om vi er i Kurdistan eller Norge. De som spiller på hat mot andre folkegrupper, legger et grunnlag for framtidige folkemord. Vi må aldri la det skje!
Kampen fortsetter!
Fram for et fritt og selvstendig Kurdistan!