Bakgrunnen for markeringen er at den kurdiske aktivisten Suleyman Chokali la i vei på sykkel fra Trondheim med Brussel som mål denne dagen. Til sammen blir turen på 2200 kilometer. Han gjør dette for å utvise støtte for politiske fanger og for å protestere mot dødsstraff politiske fanger venter i Iran, blant annet Muhammed Sediq Kaboudvand – grunnleggeren av Kurdistan Human Rights Organization, som har blitt nominert til å motta Nobels Fredspris i 2011.

Chokali ønsker med dette å tiltrekke saken internasjonal oppmerksomhet mot krenkelsene av og overgrepene mot menneskerettigheter i Iran. Det internasjonale samfunnets manglende interesse for overgrepene i Iran har gitt iranske myndigheter mot til å fengsle, torturere og henrette samvittighetsfanger.

Den norske asylpolitikken er inhuman

SOS Rasisme arbeider mot en inhuman asylpolitikk. Vårt standpunkt er at den norske asylpolitikken må endres. Norske politikere skryter av en streng asylpolitikk. Men dette betyr at kvinner som risikerer tortur i Iran og som har barn født i Norge, ikke får opphold i Norge. Tusenvis asylsøkere som ønsker å jobbe, får ikke arbeidstillatelse.

Over 80 % av asylsøkere som kommer hit fra Afghanistan – et land der Norge sender bombefly og soldater – blir sendt tilbake uten opphold. Det betyr at folk som flykter fra hard undertrykking i Etiopia, ikke får opphold i Norge. En streng asylpolitikk er ikke en human asylpolitikk. En streng asylpolitikk betyr umenneskelig behandling av mennesker på flykt.

Vi er mot den rasistiske Festning Europa, den norske staten fører i dag en rasistisk asylpolitikk tilpasset EU sitt ønske om å gjøre Europa til en festning mot de fattige i Asia og Afrika. De behandler flyktninger som kriminelle og stenger grensene for mennesker som desperat trenger beskyttelse. Asylsøkerne i Norge blir behandlet svært dårlig. Mange får ikke jobbe, de kan bo mange år på noen få kvadratmeter og uten noen eiendeler. Det verste er likevel den usikre tilværelsen som fører til depresjoner og andre psykiske problemer.

Asylanter uten asyl

En gruppe papirløse flyktninger har samlet seg og dannet “Asylanter uten asyl” for å slåss for å bli behandlet som flyktninger. De fleste som startet gruppen er flyktinger fra Iran, men fler andre har også blitt med for å jobbe sammen med dem. SOS Rasisme har et tett samarbeid med “Asylanter uten asyl” og støtter opp under kravet om at Norge ikke skal lage en returavtale med regimet i Iran. Alle i Norge vet at Iran har et svært undertrykkende regime og bruker tortur og dødsstraff mot fiender av regimet. Men få vet at Norge nesten aldri gir opphold til flyktinger fra Iran.

I Etiopia er situasjonen blitt kraftig forverret i det siste, men den norske staten hevder at Etiopia er trygt. Etiopiske asylsøkere i Norge lever i flykt for at Norge skal inngå en avtale med Etiopias undertrykkende regime for å sende flyktinger tilbake til forfølgelse, fengsel og tortur.

SOS Rasisme engasjerer seg i kampen mot statlig rasisme. Denne informasjonen er veldig tilbakeholden i medier i det norske samfunnet. Derfor er det viktig med en grasrotorganisasjon som belyser situasjonen sammen med de som rammes.

Asylsøkere i streike

Mandag 20. juni skal en grupper asylsøkere samle seg ved Vår Frues Kirke i Trondheim for å demonstrere den urettferdige asylpolitikken. De skal bo utenfor Vår Frues Kirke helt til de får resultater. Vi blir med og støtter opp under dette oppgjøret. Vi kan ikke godta den diskriminerende formen for asylpolitikk. Vi må informere folk å vise hva mange asylsøkere gjennomgår i det såkalte frie Norge. SOS Rasisme vil være med på dette og komme jevnlig innom for å vise solidaritet og støtte til våre ulovlige venner. Vi har lenge samarbeidet med asylsøkere, og ønsker å gjøre det vi som aktivister kan, for en human asylpolitikk.

Markeringen og protestene får bred oppslutning:

Markeringen arrangeres av SOS Rasisme og Asylanter Uten Asyl, Tanupoart for Human Rights and Children (TOT for HRC), Amnesty International, Kurdocide Watch Amnesty International (CHAK), Peace Association of Kurdistan – Norway (KFFN), The Committee to Support the Candidacy of Kaboudvand for the Nobel Peace Prize of 2011, Kurdish Human Rights Association Europe (KMMK), European Commission of Kurdistan Human Rights Organization (RMMK), Rådgivningsgruppa i Trondheim (Consulting Group in Trondheim) – med flere organisasjoner.

Suleyman Chokali, som altså skal sykle Trondheim-Brussel, har fått tid i EU-parlamentet for å belyse situasjonen til asylsøkere i Europa. Vi legger ut et utdrag av hans tale her:

Til Dere demokratene i Europa:

I denne tiden tenker vi på å tolerere hverandre sine tankeganger, og det å respektere andre sin tro. Jeg er en budbringer som har noe å si til dere. I det landet jeg har bud i fra, er det slik at han som er representant for å ta vare på folkets frihet, tillater pisking, henrettelser av våre intellektuelle og våre kjempende studenter. I deres fengsler voldtar de kvinner som kjemper for kvinnens rettigheter, og henretter gjerne fordi det ikke skal komme ut informasjon om hva som har skjedd i iranske fengsler.

I det landet henretter de folk som har begått ulovlige handlinger, mens de har vært mindreårige. De henretter og steiner damene i guds navn til døden. Jeg snakker på vegne av dem som ikke har rett til å bestemme hva de vil tro og tenke. Hvis de tenker annerledes enn de Iranske prestene, henrettes de under navn som forrædere. I Iran er folk (persere, kurdere, baluchere, arabere, turkmenere) som mosaikk, men det islamske presteregimet liker ikke dette i det hele tatt. Årelange fiendtlige holdninger er prestenes hovedoppgave, fordi de er redd for at folk skal samle seg. Ikke ta feil, jeg kom ikke fra steinalderen. Jeg bringer bud fra hele folket, som vil at dere skal høre om hvordan de har det. Jeg bringer bud og rop – for å vekke dere. Jeg bringer gråt fra folk som ønsker frihet, som vil ha frihet, som skal ha frihet. Jeg sykler og sykler, jeg sykler fra land til land og jeg blir ikke sliten, fordi: Jeg gjør det med glede. Jeg er budbringer. Jeg er en Iransk kurder, og under den islamske regjeringen har jeg ikke minste rett som kurder. Jeg har ikke rett til å skrive mitt språk, og ikke studere og undervise.

Kjære Europeer

Kanskje dere ikke har glemt «Holocaust», og ser fremfor øynene deres Jugoslavia og Uganda. Og med kroppen deres føler dere redsel for islamske terrorister. Men mine folk og dem jeg bringer bud fra, har alle tingene som er nevnt i deres hverdagsliv.

Fattigdom, arbeidsløshet og urettferdigheter er blitt hverdagskost i det samfunnet jeg kommer fra. Mange titusener er i eneceller og venter henrettelse. Fagforeninger og intellektuelle blir eliminert på åpen gate, under påskudd av å være «farlig for rikets sikkerhet». Det er blitt forbudt å danne organisasjoner. Vi kurdere fra Iran, har fra 1980 sagt at det islamske regimets regler ikke tar vare på menneskerettighetene.