Gå til meny
Publisert av SOS Rasisme 08.08.2011
John Ausonius - bedre kjent som Lasermannen. Foto: Wikipedia

Den svenske journalisten og forfatteren Gellert Tamas publiserte 3. august denne kronikken i svenske Aftonbladet om Sverigedemokraterna, Breivik og lasermannen – 20 år etter lasermannens første skudd. Vi publiserer her kronikken i norsk språkdrakt – med forfatterens velvillige tillatelse.

I dag, natten mellom 2. og 3. august er det nøyaktig 20 år siden John Ausonius puttet et avsaget Erma-gevær under frakken sin for å begynne sin enmannskrig mot dem han kalte «innvandrere». Ausonius rakk å skyte elleve personer, hvorav en døde og flere fikk varige mén, innen han til slutt ble tatt av politiet nesten ett år senere.

Ausonius’ attentater føles skremmende aktuelle disse siste, nærmest tropisk varme sommerdagene. På samme måte som Anders Behring Breivik anså også Ausonius at landet hans var utsatt for en fremmed invasjon og besluttet seg derfor, akkurat som den norske massemorderen, for å handle. Når jeg traff ham ti år senere påstod Ausonius at han var påvirket av såvel den tidens Nydemokrater som de Sverigedemokraterna som da marsjerte i landets gater under hakekorsprydede faner, med høyrearmene i været og brølte slagord som “SIEG HEIL!” og “UT MED PAKKET!”.

Ausonius sa at han skulle gjennomføre med vold det som nydemokrater og mange andre bare pratet om; å gjenskape et forsvunnet, helsvensk Sverige. Ausonius’ inspiratører fantes blant Nydemokrater som John Bouvin, som nostalgisk pratet om den gode, gamle tiden da løver spiste opp barna i Afrika, Bert Karlsson, som offentlig ønsket at datteren til den daværende lederen i Folkpartiet skulle smittes med HIV-viruset av en innvandrer for å forstå hvor motbydelige de var, og Ian Wachtmeister, som forklarte at det i hans visjon av det fremtidige Sverige ikke var plass til spesielt mange moskeer.

Ausonius’ enmannskrig ble lenge avfeid som verket til «en enslig galning». Kanskje fordi det var mest bekvemt på den måten med tanke på hvor mange på tidlig nittitall som falt inn i en Ausonius-liknende retorikk som utpekte den andre, den fremmede som årsaken og forklaringen på alt fra arbeidsløshet til nasking og mangler i skolesystemet.

Den daværende innvandringsministeren, Folkpartiets Birgit Friggebo, hevdet at det lå i kosovoalbanernes kultur å stjele sykler og klesvask. Socialdemokraternas innvandringspolitiske talsmann, Leif ‘Blomman’ Blomberg påstod at det var på tide å stoppe de “økonomiske flyktningene”, til tross for at Sverige aldri har gitt noen flyktningestatus på økonomisk grunnlag. En av Moderaternas mektigste politikere, Solnas kommunalråd Anders Gustâv, toget – tett fulgt av en kameramann fra Aktuellt – bort til en asylsøker fra Kosovo, stirret mannen i øynene og hveste Go home! We don’t want you here. Do you understand?.

Teorien om den enslige galningen forutsetter det langtgående premisset om at et enkeltindivid, uansett psykisk tilstand, kan handle i et slags vakuum, bortenfor og utenfor det øvrige samfunnet. Likevel kom tankene om dette så fort det viste seg at gjerningsmannen i Oslo og på Utøya var en lang, blond nordmann og ikke en den svartsmuskete araberen mange først spekulerte om. Breiviks politiske inspiratorer er likevel vanskelige å avskrive, ikke minst etter publiseringen av manifestet hans, hvis hovedbudskap om den påståtte faren for Europas islamisering, og sosialdemokratiets skyld for dette, deles av mange av Europas høyrepopulistiske partier, ikke minst av Sverigedemokraterna, selv om de ikke deler synet på voldsbruk. Det er knapt en tilfeldighet at det i dag er nettopp Sverigedemokraterna som ivrigst forsøker å avfeie Breivik som en “enslig galning” som naturligvis ikke kan ha noen som helst kobling til den Sverigedemokratiske retorikken, til tross for massemorderens egne lovord om partiet.

I Norge er det i dag stadig flere som etterlyser en debatt om ordenes makt og alles ansvar for de bilder og budskap vi maler med dem. Den diskusjonen trengs også i Sverige.

Og når det er snakk om ord på dagen 20 år etter innledningen på Ausonius’ morderturné, så tåles det å minne om mandag 27. april 1992, da vel fire hundre Sverigedemokrater – deriblant store deler av partiledelsen – marsjerte gjennom Stockholm sentrum mens de taktfast ropte: “LASERMANNEN, SKYT FOR Å DREPE, LASERMANNEN, SKYT FOR Å DREPE!”.