Gå til meny

Hvis du reiser så langt sør du kan komme i Spania ender du i den lille forblåste byen Tarifa. Hit kommer surfere fra hele Europa for å leke seg i de utfordrende havstrøm- og vindforholdene. Disse forholdene har også gitt Tarifa en annen «attraksjon»; på en av byens kirkegårder ligger en minnesten: «In memory of the immigrants who died in the waters of the Strait of Gibraltar».

Av Eli Sol Vallersnes

Det finnes ingen steder i verden hvor forskjellen i levestandard mellom to naboland er så høy som mellom Marokko og Spania. De to landene skilles bare av Gibraltarstredet som ikke er mer enn 15 km på det smaleste. Etter at grensene til Marokko ble stengt i 1991 har tusenvis av mennesker prøvd å ta seg inn i Spania, og dermed også Europa, ved å krysse Gibraltarstredet. Ironisk nok har dette bidratt til den store forskjellen som eksisterer mellom de to nabolandene idag. For et par tiår siden var Sør-Spania en av Europas fattigste regioner. I de senere år har denne regionen opplevd en enorm velstandsvekst mye på grunn av utviklingen av lønnsom fruktindustri. Åssidene mot Middelhavet dekkes nå av tomat-, banan- og krydderplantasjer og selv om ingen vil snakke om det, er de fleste av disse bygget opp ved hjelp av papirløse, illegale immigranter uten arbeidstillatelse. Det er ikke uvanlig for en illegal arbeider å måtte nøye seg med 200 kroner for et dagsverk på 14 timer, mange steder har arbeiderne også bodd under plastdekke sammen med avlingene. Men for å ta del i denne europeiske herligheten må man altså først krysse Gibraltarstredet.

- Europas største gravplass
Gibraltarstredet er en av de mest trafikkerte havstrekninger i verden. Over 50 000 skip seiler hvert år gjennom flaskehalsen for å nå ulike mål i Middelhavet. De fleste immigrantene forsøker å krysse stredet i overfylte trebåter uten radiosender eller livredningsutstyr. Noen har også prøvd å svømme over, å flyte over på madrasser eller i gummibåter. På slike vilkår, i et farvann som er kjent for ustabile vind og strømforhold, vil ethvert forsøk på å krysse innebære livsfare. Ingen vet hvor mange som legger ut på reisen uten å komme frem. Det finnes heller ingen offisielle dødstall over de som blir funnet. ATIME (Association of Immigrant Morrocan Workers in Spain) hevder at minst 4000 har dødd de siste fem årene i forsøk på illegale krysninger over Gibraltarstredet.

Mange betegner strendene langs Gibraltarstredet som Europas største gravplass. Og med litt bakgrunnsinformasjon oppleves det sterkt å gå langs Tarifas strender. Det forhindrer likevel ikke at strendene er fulle av badeturister, her som andre steder. Bare plaget av sanden som virvles opp av den konstante vinden, vandrer de tilsynelatende bekymringsløst rundt med Islas de las Palomas i bakgrunnen. Islas de las Palomas ser på avstand mest ut som et militærfort. Det er Guardia Civils (det spanske nasjonale politiet) base på Tarifa og rommer også et Detention Center for immigranter.
Tarifas hovedgate er fylt av surfebutikker og tilbudsskilt for billige fergebilletter. 240 kroner koster en overfart med en av hurtigbåtene til Tanger, riktignok bare for deg som har papirene i orden. Til sammenligning koster en illegal overfart idag opp mot 16 000 kroner. Prisene har økt kraftig etter at spanske myndigheter i 2001 tok i bruk SIVE, et system av varmesensitive kameraer som skal oppdage alle båter som forlater den marokkanske kysten. Til gjengjeld inkluderer prisen inntil tre forsøk, med en dertil tredobling av faremomentene. På det meste har opptil 300 immigranter krysset pr dag, men etter at det nye systemet ble tatt i bruk er det offisielle tallet redusert til 2000 immigranter i 2003. Mange hevder imidlertid at det reelle tallet er mye høyere. Det lokale Røde Kors anslår at minst 4 klarer å ta seg inn for hver person som stoppes. Det er nemlig ikke alle på Tarifa som er enige i den offisielle politikken som føres overfor innvandrere. En av byens offentlig ansatte som ikke ønsker å navngis, uttaler: «Dette er en liten by, alle vet hvem som hjelper innvandrere, selv det lokale politiet vet det. Hvis jeg er ute og kjører og ser en immigrant langs veien, har det hendt at jeg har plukket dem opp og kjørt dem til et trygt hus.»

Over murene i Ceuta
Men å krysse Gibraltarstredet er ikke den eneste måten å ta seg inn i Spania og dermed Schengenområdet på. Mange prøver også å ta seg inn via Ceuta og Melilla, to spanske enklaver på marokkansk jord (se egen sak). Fergene mellom Ceuta og fastlandet går en gang i timen fra havna i Algeciras. Skiltene med tilbud om billige og raske fergeturer står i kø allerede før man ankommer byen og blir bare tettere jo nærmere fergeleiet man kommer. Å reise til Schengens yttergrense med norsk pass på innerlomma er en absurd opplevelse. Jeg får kjøpt meg mine fergebilletter og kan sette meg i en lenestol i salongen på øvre dekk. Fergen forlater havna mens folk slapper av og småler. Midtveis over Gibraltarstredet dukker Britney Spears opp på skjermen, hun smiler og roper «Are you having fun?»

Vel i land på Ceuta, vandrer jeg oppover den marmorbelagte hovedgaten til hotellet. Fra hotellet er det utsikt til Ceutas internasjonale casino som befinner seg i en borg omgitt av opplyste svømmebasseng , palmer og diskotek. Det er lite som vitner om de immigrasjonsdramaer som har foregått her. Bare for ett år siden ble 6 mennesker drept idet de forsøkte å ta seg inn i Ceuta. Den 29.september 2005 stormet 600 mennesker gjerdene med hjemmelagde stiger og 200 klarte å ta seg over. Bubaka, en av de som klarte det, uttalte til BBC: «Hver gruppe med fire personer hadde to stiger, vi støttet dem opp mot det første gjerdet og hoppet, så puttet vi den andre mot det neste gjerdet og hoppet igjen.» Bubaka ble slått i bakken av en spansk gummikule, men han kom seg opp igjen og fortsatte å klatre. «Piggtråden kuttet meg opp og det var svært smertefullt, men jeg brydde meg ikke om det, jeg hadde prøvd å komme over så mange ganger før og denne gangen ville jeg klare det.»

Femti personer endte opp på Ceutas sykehus med brudd og kuttskader og ikke alle klarte å komme seg over. Én blødde ihjel etter å ha kuttet opp halsen på piggtråden, én ble trampet ihjel og minst tre ble drept av kuler fra grensepolitiet. Marokko har vært under sterkt press fra Spania for å hindre at immigranter samles og organiserer seg i felles fremstøt mot gjerdene. «Det betyr at oppgaven med å holde afrikanske immigranter ute fra Europa blir overlatt til «underleverandører» som er villig til å drepe på våre vegne.» uttalte Jose Palazon som jobber for en humanitær organisasjon på Melilla til BBC. Men for immigranter fra Afrika sør for Sahara er grensepasseringen bare siste stopp i en lang og farefull reise. De fleste har vært på flukt i mellom ett og tre år for å komme seg dit og mange har sett venner dø underveis. Det er ingen grunn til å gi opp når de har klart å komme seg helt til kysten av Marokko og kan se den tydelige konturen av Europa rett på andre siden av det smale Gibraltarstredet.

På min vei til Røde Kors sitt hovedkontor på Ceuta ser jeg ingen immigranter. Til gjengjeld er strandpromendaen overfylt av militære og politifolk igang med morgenens joggetur. Anna Ruiz, lokal representant for Røde Kors, kan bekrefte mitt inntrykk. – Immigrantstrømmen til Ceuta har avtatt kraftig. Det kommer fortsatt immigranter hit, men de kommer ikke lenger i hundrevis, men dråpe for dråpe. Kanskje en to-tre personer hver dag. Vi har også færre immigranter fra land sør for Sahara nå enn tidligere. Mange av de som kommer nå har asiatisk bakgrunn, forteller hun. Overvåkningen av gjerdene er blitt styrket siden episoden ifjor og jeg spør om immigrantene har stoppet å komme. Anna Ruiz smiler og rister på hodet, – Det vil aldri stoppe vet du. Immigrantene vil fortsette å komme, de finner bare en annen vei. Først var det Gibraltarstredet, så Melilla, og nå reiser de fleste til Kanariøyene. Mange av de som har levd nær immigrantstrømmen ved Gibraltarstredet har lite tro på myndighetenes skjerpede kontrolltiltak. «Ingen gjerder kan stoppe vinden», sier de, og med 26 000 immigranter ankommet til Kanariøyene så langt i år er det mye som tyder på at de kan ha rett i det.

h2. Fakta: Ceuta

Ceuta er en 19 kvm spansk enklave på marokkansk jord. Ceuta har vært under spansk kontroll siden 1580 men Marocco har aldri akseptert enklaven som en del av Spania og yter fortsatt press for å få innlemmet området.
Ceuta ligger rett overfor Gibraltar og utgjør sammen med enklaven Melilla (lenger øst) et permanent spansk nærvær i Nord-Afrika. De representerer Schengens yttergrense mot afrikanske land.

«Skammens mur»
Ceuta omgis av en høy mur for å holde immigranter ute. Muren har for mange blitt symbolet på «Fortress Europe» og Schengenlandenes innvandrings- og flyktningepolitikk. Muren er en 8 kilometer lang og 6 meter høy barriere av doble piggtrådgjerder. Mellom gjerdene er det installert sensorer som skal varsle selv lette skritt. Muren patruljeres av grensepoliti på begge sider og overvåkes av lyskastere.

Afrikanske asylsøkere til Ceuta:
- 1999 og 2000: ca 10 000 asylsøkere i året (i 2001 ble gjerdene oppgradert til dagens nivå)
- 2001: 2290 asylsøkere ankom
- 2003: 1671 asylsøkere ankom
- 95 % av de som ankommer Ceuta illegalt søker om asyl
- Bare 8% innvilges opphold, men mange forblir likevel i Spania som «papirløse» fordi Spania mangler returavtaler med en rekke afrikanske land.

h2. Tema: Menneskesmugling

Hvorfor bruke 16 000 kroner på å risikere livet i en overfylt trebåt på Gibraltarstredet når det er billigere å kjøpe en flybillett?

For 20 år siden fantes det ingen organisert smugling av mennesker. Det var da fortsatt mulig å komme seg inn i Europa på lovlig vis.

I dag har Schengensamarbeidet medført at Europa omgir seg med en «mur» av strenge visumregler. En flybillett eller en fergebillett til overfarten over Gibraltarstredet, er verdiløs uten visum og gyldige papirer. For bare få år siden var det mulig å komme seg til Europa ved å fly via en europeisk flyplass til en destinasjon med mindre strenge visumregler, for så å hoppe av ved mellomlandingen. Denne muligheten eksisterer ikke lenger. Nå kreves Direct Airline Transit Visa for i det hele tatt å kunne mellomlande i Europa. Det såkalte transportøransvaret innebærer dessuten at flyselskaper og fergeselskaper som har med asylsøkere uten papirene i orden må ut med store bøter.

De strenge visumreglene er i praksis i strid med internasjonal rett fordi de hindrer mennesker i å reise til Europa og søke om asyl.

Europeiske myndigheter karakteriserer menneskesmugling som kriminalitet og roper på økt grensekontroll. Men når vanskelighetene med å passere grensene øker gir dette i realiteten økt grobunn for menneskesmuglere og svekkede rettigheter for mennesker på flukt. Jo høyere risiko menneskesmugleren utsetter seg for jo høyere pris må mennesker på flukt betale.