Gå til meny

Etterhvert som grenser stenges, finner flyktninger andre veier. Som regel reiser hvor innsatsen i form av risiko for liv, helse, fysisk slit og økonomiske utlegg er større. I 1994 ankom den første lille trebåten med flyktninger fra Saharas Atlanterhavskyst. Seinere skulle det komme betraktelig flere.

Vi skulle akkurat legge oss da vi hørte skrik og rop… Vi trodde at det måtte være masse mennesker som druknet ved neset! Vi løp dit og der var de, klamrende fast til en stor stein. Det var sju eller åtte av dem. Men innen vi hadde fått tak i båten vår og kom oss ut dit hadde flere av dem allerede falt av steinen. Vi klarte å redde fem av dem som fortsatt klamret seg fast. Havet dro de andre med seg. De vi klarte å dra ut av vannet var nesten døde av utmattelse. Resten av de forulykkede fant vi i lyset fra lanternen ved å styre etter ropene. Det hørtes ut som en kalkunfarm med all den ropingen. Det var hjerteskjærende å høre mennesker ule og jamre rundt oss. Mange av dem kom barføtt… føttene deres var opprevet og dryppende av blod. De måtte krype opp til hyttene. Vi gav dem noen klær og varm melk og kjeks og de var så takknemlige, klemte oss, spurte etter adressene våre for å skrive til oss en dag. Jeg gav en av dem skjorta mi, jeg hadde så vondt av ham. Vennen min gav sin til en annen. Det var en forferdelig natt. En ung gutt fra Kenya fortalte meg at de hadde vært 29 ombord. Neste dag plukket de opp 11 kropper fra bunnen av havet. Bare 18 overlevde.

Vitnesbyrd fra Juan RodrÃguez, en fisker fra Fuerteventura, som ser tilbake på den natten en båt med flyktninger forliste utenfor fyret Gran Tarajal. (publisert i La Vanguardia Magacine, 13. juni 2004)

Det er med vitnesbyrd som dette i bakhodet at Antirasistens utsendte setter seg på flyet til Kanariøyene i november 2006. Vi skal til Tenerife og Fuerteventura for å snakke med de som daglig arbeider med å ta imot båtflyktninger som prøver å ta seg inn i Europa via Kanariøyene. I veska ligger menneskerettighetsrapporter og dokumentasjon som sier noe om skjebnen til de over 30 000 båtflyktningene som har kommet til øyene i 2006. Solkremen og bikinien ligger igjen hjemme.

Da den første båten ankom Fuerteventura i 1994 med to personer ombord, ble de mottatt nærmest som helter. Man spurte seg hvordan det overhodet var mulig å overleve den 90 km lange havreisen fra Saharas Atlanterhavskyst i en liten trebåt. Denne hendelsen innledet den første fasen av immigrasjonen til Kanariøyene. Omfanget var på denne tiden ganske lite. Det var lokalkjente fiskermenn med gode kunnskaper om havforholdene som kom. De kom om natten og lastet av flyktninger, for det meste fra Marokko og Vest- Sahara, for så å returnere til hjemlandet. Men på slutten av nittitallet begynte immigrasjonen å anta nye former. Mennesker på flukt var blitt en lønnsom business ettersom de var villige til å betale mellom 4000 og 14 000 kroner for å komme seg til Europa. Dessuten førte EU’s innføring av SIVE (systematisk bruk av radar for å overvåke grensefarvannet) til at overfarten ble langt mere dødelig. Fiskermennene turde ikke lenger å låne ut båtene sine. Nye båter ble bygget i innlandet med stadig dårligere materialer. Erfarne sjøfolk omtaler det nærmest som pappbåter der treverket er tynt og plankene limt sammen bare få timer før avreise. Flyktningetilstrømningen endret seg også. Nå var det ofte mennesker som hadde flyktet fra Afrika sør for Sahara som tok seg ut til Atlanterhavskysten. Disse hadde gjerne overlevd i uker i ørkenen med bare tørt brød og noen bokser sardiner og var ofte utmattet allerede før avreise. En i hver båt ble tildelt et håndlaget kompass med beskjed om å styre 340 grader nord til de så lysene på fyret på Fuerteventura.

Når vi møter Gerardo Mesa Noda, president for Røde Kors avdelingen på Fuerteventura er det denne perioden som opprører ham mest. De kyniske bakmennene sendte folk avgårde med kurs mot fyret på Fuerteventura vel vitende om at fyret er omgitt av klipper. De dårlige båtene ble smadret mot klippene. Utsultede og nedkjølte immigranter døde bare få meter fra land. Ingen vet hvor mange som har omkommet i farvannene her, men Røde Kors anslår at rundt 1500 flyktninger døde i forsøket på å nå Kanariøyene bare i løpet av de første måndene av 2006.

Fra slutten av 2004 har immigrasjonen igjen antatt nye former. Robuste Cayucos med opptil 170 personer begynte å ankomme, hovedsaklig til Playa de los Cristianos på Tenerife. Cayucos er solide fiskebåter tradisjonelt i bruk i Mauretania og Senegal. De kommer utstyrt med motorer med rundt 40 hestekrefter og med GPS som viser ruten fra hjemstedet og helt inn i bukta på Tenerife. Dette førte til en enorm økning i antallet immigranter og tiltrakk seg hele verdens oppmerksomhet. Alle har vel sett bildene av afrikanere som ligger utmattet på stranden mellom lettkledde europeiske turister. Men det er fortsatt på Fuerteventura de største tragediene skjer.

Båtene som ankommer Tenerife fra Senegal og Mauretania har en reise på opptil 900 km bak seg, men de er bedre utstyrt og flyktningene bedre ernært. På Fuerteventura er det fortsatt de små trebåtene, pateras, som ankommer, og kvaliteten på båtene er ikke blitt bedre. Flyktningene er nå ofte utstyrt med mobiltelefoner og ringer nødnummeret når de nærmer seg kysten, men været er skiftende, forholdene vanskelig og hjelpen rekker ikke alltid frem i tide. Gerardo Mesa Noda og hans kone er pensjonister. De tilhører en gruppe frivillige Røde Kors medarbeidere som alltid går med mobilen på og som kommer med tepper, mat og førstehjelpssutstyr når politiet eller kystvakten ringer. I perioder har de stått ved havet nesten hver natt. Gerardo forteller at de fleste båtene er fullstappet av mennesker. Menneskene sitter så tett at de ikke kan bevege seg i båten og når de kommer frem er de stive i kroppen og synker som stener i vannet om båten skulle kantre. Dette gjør at selv ufarlige situasjoner kan bli dramatiske. Flere personer døde nylig på en sandstrand fordi de falt ut av båten og ikke klarte å komme seg de få metrene inn til land. Det lokale Røde Kors laget har også jobbet lenge for å få kystvakten til å gå over til mindre båter. Tragedier har oppstått fordi bølgene fra den store kystvaktbåten kombinert med uroen blant flyktningene ombord har ført til at båter har kantret idet kystvakten nærmet seg.

På stranda i Tenerife er det få turister når vi kommer dit en høstdag i november. Men en fargerik Cayucos-båt ligger til kai på Playa de los Cristianos. Den ankom natta før med 65 mennesker ombord. Austin Wainwright er nødhjelpskoordinator for Røde Kors på Tenerife. Han har stått på stranda dag og natt og mottatt opp til 600 mennesker i døgnet på det meste. Reisen hit fra Mauretania tar seks dager, fra Senegal kan det ta opp til to uker. Båten som kom i natt er 21 meter lang og 3,5 meter bred og det skitne vannet i bunnen av båten bærer tydelig preg av at dette har vært 65 menneskers hjem i nesten to uker. Noen båter har en liten kullovn, noen har en bøtte til toalett, alt avfallet samler seg i bunnvannet og faren for infeksjoner er stor. Mange får også stygge sår fordi saltvannet gnis inn i huden med de våte klærne over mange, mange dager. Nedkjøling og dehydrering er de vanligste årsakene til at det trengs medisinsk assistanse. Austin har et feltsykehus stående på stranda som kan settes opp på minutter. Han har tilgang til over 70 frivillig aktivister som stiller opp når det trengs. Mange er i fast arbeid og jobber frivillig hele natta med utdeling av tepper og varmt drikke før de går rett på jobb uten å sove. Jeg spør om det er riktig slik enkelte medieer har hevdet at økningen i antall immigranter til Kanariøyene har bidratt til økt raisme. Austin tror ikke det: «Vi har jo alle slags folk her som andre steder, men antall frivillige taler for seg selv. Nesten alle de som bor her har sett båtene ankomme eller kjenner noen som jobber med mottaket på stranda. Når du vet hvilke lidelser som ligger bak, hva disse menneskene satser for å komme hit, er det ikke like lett å fordømme. De fleste flyktningene sier at de heller vil dø i forsøket på å nå Europa enn å bli hjemme. De sier at de ikke har noen fremtid fordi det er få jobber og de ønsker å kunne brødfø sine familier. De sier at de bare gjør det enhver far eller bror ville gjort for å beskytte sin familie.» Det vil si at de betaler inntil en årslønn for reisen og er villige til å ofre livet. Og mange gjør også det, ofrer livet. Hvor mange er det ingen som vet ettersom immigranter sjelden eller aldri etterlyses av sine slektninger. EU antar at 10 000 har dødd i forsøket på å ta seg inn i Europa med båt bare de siste fem årene.

Spania og EU har brukt stor summer på å stoppe båtflyktningene. Siktemålet har vært å stanse båtene før de i det hele tatt legger ut på den farefulle ferden over havet. Samarbeid er inngått med Mauretania, Marokko og Senegal der disse landene påtar seg økt overvåkning av egne strender og farvann. Siktemålet har i tillegg til å få antall immigranter ned, også vært å redde liv ved å hindre overfartene. Men metodene er omdiskutert. Amnesty har gjentatt ganger påvist at båter stoppes i internasjonalt farvann uten at den enkelte gis anledning til, eller informasjon om, muligheten til å søke om asyl. Slik uthules asylretten og muligheten til å flykte over landegrenser. Det har også vært stilt spørsmålstegn ved å avvise flyktningebåter til havs uten å undersøke den humanitære tilstanden til menneskene ombord. I april 2006 ble fem fiskebåter anropt av marinen, de snudde båtene og satte kursen tilbake mot sør uten at noen til dags dato vet hva som ble skjebnen til de mellom 200 og 600 menneskene ombord. Man vet fortsatt ikke hvor de har gått i land (i beste fall), hvor mange de var og hva som var deres helsetilstand da de ble anropt av marinen.

På vei hjem fra Kanariøyene mister vi flighten og må overnatte på turistøya Las Palmas. Vi tar en taxi til stranda og mens vi går langs taxfreebutikker og overdådige hoteller blåser det opp. Blikkene trekkes mot havet og bølgene som slår mot det lille fyret utenfor turiststranda. Samme natt ankommer fire nye pateras til Fuerteventura. Redningsforholdene er vanskelige, men alle reddes i land denne gangen. Deriblant tre babyer med mødrene sine og en gravid kvinne som har reist sammenstuet med 30 andre i en båt over havet. Alle vet hva de har satset, men ingen vet hvor lenge de får bli her. Allerede om 40 dager vil de første utkastelsene komme, og noen vil måtte ta den tunge veien tilbake til hjemlandet.