Leder i Kvinnegruppa SOS Rasisme, Benedikte M. Løvli, ser sammen med aktivist Alina Tran på utvisningen av Fathia (25) med avsky. Begge mener kjønnsbasert forfølgelse gir rett til asyl.

- At dette kunne skje med en kvinne som har blitt utsatt for massevoldtekt og tortur av flere menn gjør saken enda mer alvorlig. Dette er et tydelig eksempel på at UDI må begynne å se menneskene i sakene og ikke bare papirene, for det hersker ingen tvil om at Fathia trenger beskyttelse, sier de begge.

Ifølge en rapport skrevet av Kvinnekommisjonen i 2008 kvalifiserer kvinners historier altfor sjelden i asylsaker, blant annet fordi det er vanskelig å dokumentere at trusler og voldtekter vil skje igjen. I tillegg til dette synes veldig mange kvinnelige asylsøkere at det er vanskelig å fortelle om voldtekt og tortur ved første intervju, da detaljene ofte anses som intime og forutsetter et fortrolig forhold.

- Når informasjon om vold og forfølgelse kommer til uttrykk senere, svekkes aylsøkernes troverdighet i stedet for at man vurderer saken med nye øyne. Sakbehandlernes egne stereotyper spiller dessuten en viktig rolle siden retninglinjene for denne typer saker er ennå manglende. Flere land, blant annet Storbritannia, Canada og Sverige har begynt å få opp øynene for at kvinner forfølges på en annen måte enn menn og de har jobbet med konkrete tiltak for kvinnelige asylsøkere, sier Benedikte.

Reisen til Norge

Fathia kom til Norge etter en lang og farlig ferd som har satt varige spor. Hun dro fra Somalia fordi hun ikke lenger var trygg etter at hennes mann ble drept av Al-Shabaab militsen like etter at deres sønn Munir (6) ble født. Veien til Europa tok 4 år og var en uendelig rekke med ydmykelser, krenkelser og vold.

Etter å ha reist gjennom Etiopia, Sudan og Sahara-ørkenen begynte hun å arbeide som hushjelp i Libyas hovedstad Tripoli. Hun lot en annen somalisk kvinne passe på sønnen. I 2008 ble hun kidnappet av sønnen i huset og hans vennegjeng, ført til et tomt varehus og mishandlet på det groveste i 20 dager. Når hennes underliv var for ødelagt til å kunne misbrukes lenger, ble hun sluppet fri.

Hun prøvde å finne sin sønn, men fikk høre at han var i Italia siden kvinnen som passet på ham trodde moren var død. I Italia ble hun endelig gjenforent med sin sønn, som også hadde blitt forsøkt kidnappet og voldtatt av en innvandrergjeng. Hun livnærte seg først av å være hushjelp, men det varte ikke lenge. Gjennom internett ble hun kjent med en landsmann med oppholdstillatelse i Norge, de ble gift av sine foreldre i Somalia og hun kom til Norge gjennom familiegjenforening.

Trodde livet skulle snu

For en kort periode så det ut som hennes liv skulle snu. Sønnen Munir (6) fikk endelig en far og begynte i barnehagen. Hun har vært gjennom en rekke operasjoner og trenger fortsatt medisinsk hjelp. Fathia gikk også til psykolog der hun ble diagnostisert med posttraumatisk lidelse. Ingen av disse viktige opplysningene kom imidlertid til UDI eller UNE og hennes helsetilstand ble følgelig heller aldri vektlagt.

- Aftenposten avslører i sin utgave fra 20. mars at asylsøkere under Dublin-avtalen, slik Fathia, får kun to timers advokatbistand, noe som i de fleste tilfeller ikke er nok for advokaten å sette seg inn i saken engang. For å føre en sak riktig er det derfor livsnødvendig at advokaten tar sin rolle seriøst, føler med klienten og presenterer all informasjonen overfor myndighetene. I de fleste tilfeller er saken avhengig av gratisarbeid fra advokaten, hvis denne innser at dette dreier seg om et menneskes skjebne, sier Alina.

Veien tilbake

Fathias lege, flere organisasjoner både med fokus på barn og flyktninger med barneombud Reidar Hjermann i spissen, har protestert på denne utvisningen som strider mot norsk lov. Medisinsk behandling skal være veie tungt i et vedtak, det samme skal barnets ve og vel. Man skal ikke sende et barn ut hvis man ikke vet hvordan han kommer til å få det. I tillegg kommer menneskeligheten. De som stemte for en human asylpolitikk under stortingsvalget i 2009 føler seg snytt. UNE lover å se på saken på nytt.

- Kanskje er det dette som skulle til for at man setter seg ned og går gjennom utlendingsloven, dens forhold til Dublin-avtalen og FNs flyktningekonvensjon? spør Benedikte.

At Fathia Ahmed Omar og hennes seks år gamle sønn som endelig hadde fått en far og en trygg havn blir sendt tilbake til Italia for å bo på en benk ute ’i det fri’ minner sterkt om hendelser vi så på 40-tallet, hendinger vi har brukt snart 70 år på å ta avstand fra.

La Fathia og Munir komme hjem til Norge! Stopp kjønnsbasert forfølgelse!