Mens internasjonale konvensjoner tydelig definerer flyktninger som mennesker som har flyktet fra sitt land på grunn av interne konflikter, massive krenkelser av menneskerettighetene, eller andre forhold som alvorlig har forstyrret offentlig orden, har Norge fortsatt å avvise asylsøkere.

Andre årsaker til politiske og økonomiske omveltninger er berøvelse av menneskerettigheter, borgerkrig, mangel på mat og andre ressurser, og dette gjelder fortsatt mange steder i den tredje verden. Den store bevegelsen av flyktninger er dømt til å fortsette – de fleste fra land som ikke er i stand til å sørge for sine innbyggere. På tidlig 2000-tall viste FN statistikken en nedgang i antall flyktninger, men utviklingen snudde i 2006 som et resultat av fortsatte konflikter og borgerkriger mange steder i verden. Alle er lei av flyktningeproblemet og krigene over hele verden.

Vestens paradoks

I vestlige land klager man også over flyktning-og asylproblemene, men det som er paradoksalt er at disse landene fremdeles bruker penger på å utkjempe kriger som vil øke antall flyktninger og asylsøkere, og dette i seg selv er en grunn til at vestlige land ikke bør avvise flyktninger og asylsøkere. De fleste land i Europa har fortsatt å avvise flyktninger og asylsøkere, og de som får komme begrenses til å bo i leirer hvor de kun spiser og sover. De hevdes at disse flyktningene ikke har klart å bevise sin flyktningestatus, og derfor er ulovlig i landet og således må deporteres tilbake til sine hjemland.

Dette er en godt organisert og planlagt politikk som den zambiske antropologen Owen Sichone kaller den “globale apartheid”. Mens apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika, har Vesten innført et apartheid på et globalt nivå som skiller de rike fra de fattige. Selv om vi prøver å forsvare internasjonale menneskerettigheter, fordømmer vi systemet som skaper en mur mellom folk og ødelegge mennesker.