En forkortet versjon av dette innlegget fikk ikke komme på trykk i Dagbladet. Avisen nekter nå konsekvent å trykke leserbrev fra medlemmer i SOS Rasisme, samtidig som de fortsetter å sette fram injurierende og falske påstander. Henvendelser og spørsmål fra både lokallag og landsstyremedlemmer blir heller ikke besvart.

Å drive god kampanjejournalistikk

I skrivende stund er Dagbladets serie med negative oppslag om SOS Rasisme inne i sin femte uke. Ut ifra antall oppslag, dramatiske overskrifter og spekulative bildebruk, skulle man tro avisen hadde avslørt et planlagt terrorangrep på norsk jord. Eller i det minste en regjeringskrise.

Jeg er en av personene som er omtalt og avbildet i avisens skumle bildemontasje som skal forestille et slags edderkoppnett. Jeg skvatt faktisk litt selv når jeg leste at jeg skal tjene 290 000,- på en 40% stilling i SOS Rasisme. Her må enten jeg eller skatteetaten ha blitt lurt, ifølge skattelistene tjente jeg nemlig rett over 130.000,- i fjor. Rik har jeg i alle fall ikke blitt på å være ansatt i SOS Rasisme, og jeg har lagt ned betydelig flere frivillige enn lønnede arbeidstimer.

Forhåndsdømming og uredelige metoder

Jeg ble medlem i SOS Rasisme i 2000. Siden 2002 har jeg sittet i Landsstyret, og siden 2004 har jeg vært ansvarlig for kontakt med media. På disse årene har jeg aldri opplevd lignende metoder eller mangel på vanlig folkeskikk, fra antatt seriøse journalister. For oss som har blitt intervjuet og omtalt ble det raskt klart at vinklingen var bestemt allerede fra dag én. Forhåndsdømming er en annen måte å si det på.

Lesere av Dagbladet stusser kanskje på at mange av påstandene aldri blir imøtegått av noen fra SOS Rasisme. Dette er ikke fordi vi ikke har ønsket å svare, det er rett og slett fordi vi ikke har fått tilsvarsrett. Journalist Eiliv Flydal har brukt følgende metode: Først presenterer han en beskyldning for oss. Hvis vi, gjennom argumenter og dokumentasjon har tilbakevist denne beskyldningen, har så ett av to skjedd. Enten har våre svar blitt kryssklippet eller utelatt, eller så har helt nye beskyldning blitt satt på trykk uten at vi har blitt presentert for disse. En annen metode har vært direkte feilsitering, og det til tross for at jeg og andre har krevd å få levere sitater skriftlig per e-post. Dette har vi dokumentasjon på, noe av det er lagt ut på nettsiden til SOS Rasisme.

I tillegg til disse metodene kommer avisens bruk av kilder. Veldig mange av dem siteres anonymt, eller så skriver journalisten bare «etter det Dagbladet kjenner til». Slike udokumenterte påstander er nesten umulig å forsvare seg mot, det er vel også derfor Vær Varsom-plakaten advarer nettopp mot bruk av anonyme kilder. En annen kategori kilder er personer som uttaler seg på bakgrunn av en personlig konflikt med enkeltpersoner i SOS Rasisme, dette gjelder for eksempel Khalid Salimi. Disse historiene går tilbake til lenge før jeg ble med i SOS Rasisme. At ikke alle kan være venner er trist, men å framstille gammelt nag en relevant kilde i 2010 viser bare enda tydeligere at det viktigste har vært å sverte SOS Rasisme. Målet helliger visst alle midler.

Bilder og grafisk utforming er sterke virkemidler som ofte sier mer enn selve teksten. Dette har også vært en bevisst del av Flydals og hans kollegers journalistikk. Ikke bare har de på spekulativt vis plassert enkeltpersoner i SOS Rasisme i et mystisk «edderkoppnett», uten noen tydelig forklaring eller belegg for denne framstillingen. I forkant av det første oppslaget 11. mai kjørte Flydal og en fotograf fra Oslo til Haugesund. Her satt de flere timer i en bil utenfor vårt kontor for så å knipse bilder av hovedkasserer Kjell Gunnar Larsen i det han skulle gå hjem for dagen. Alt for å skape et visuelt inntrykk av «avslørende journalistikk». Vanligvis er slike paparazzimetoder forbeholdt ukeblader eller kriminaljournalistikken, men det fungerer tydeligvis også når man skal skape inntrykk av at noen har noe å skjule. Forhåndsdømming uten bruk av ord.

Om beskyldningene

Premissene i de mange artiklene skrevet av journalist Eiliv Flydal kan grovt oppsummeres slik:

1. SOS Rasisme har jukset med pengestøtte
2. Det finnes kommunister blant SOS Rasismes tillitsvalgte
3. Kommunister har underslått penger fra SOS Rasisme

Den første påstanden er ikke sann. Det er riktignok sant at det pågår kontroll av den offentlige støtten SOS Rasisme har mottatt for 2008 og 2009, denne kontrollen er altså ikke avsluttet. Dagbladet har ikke valgt å avvente den endelige behandlingen av kontrollene. Tvert imot har de brukt metoden med forhåndsdømming og mistenkeliggjøring og konsekvent sett bort ifra SOS Rasismes omfattende dokumentasjon. Mye av dette ligger åpent ute på våre nettsider. Det kan være vanskelig å tro når man leser Dagbladet, men det er altså ingen i SOS Rasisme som er hverken anmeldt, tiltalt eller dømt for noe som helst i denne saken. Selv ikke AUF ble vel utsatt for en slik forhåndsdømming på 90-tallet, i en sak som faktisk endte med politianmeldelse og fengselsstraffer for medlemsjuks.

Den andre påstanden er sann. At det finnes tillitsvalgte i SOS Rasisme som er kommunister er vel neppe heller noen nyhet, men inntil nylig har det vært marginale nazistiske miljøer og deres meningsfeller som har tillagt dette vekt. Spesielt Kjell Gunnar Larsen og Henrik Ormåsen blir hengt ut som skumle kommunister som har «lurt seg til» posisjoner i SOS Rasisme. Jeg kjenner både Larsen og Ormåsen godt gjennom mine ti år i organisasjonen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kjenner mange andre som har ofret så mye tid, krefter og karrieremuligheter for å bygge SOS Rasisme som en sterk antirasistisk organisasjon. Prinsipielt bør det være en selvfølge at personer vurderes ut ifra den jobben de gjør som tillitsvalgte i en organisasjon, og ikke noe annet.

På bakgrunn av disse prinsippene nektet jeg å la meg avhøre av journalist Flydal, da han ringte rundt til tillitsvalgte i SOS Rasisme for å avkreve svar på politisk tilhørighet. Dette må ha irritert han, men jeg havnet allikevel i det skumle edderkoppnettet et par dager senere. Riktignok ikke brennmerket med en rød «hammer og sigd»-logo, men akkurat passe antydende til at mange lesere og til og med NRKs nettavdeling tolket meg som del av en «kommunistisk konspirasjon».

På dette feltet gjelder det tydeligvis også andre regler for SOS Rasisme enn for Dagbladet. På spørsmål om han syntes det var interessant å vite hva hans egen journalister stemmer svarte nyhetsredaktør Morten Øverbye et klart nei. Det er jo fint å vite for journalist Eiliv Flydal som kom til Dagbladet fra ledervervet i Oslo Unge Venstre. Journalister kan altså ha politiske meninger utenom jobben sin, men ikke ansatte og tillitsvalgte i SOS Rasisme?

Den tredje påstanden er ikke noe annet enn ondsinnet løgn og sladder. Jeg har sittet i SOS Rasismes Landsstyre siden 2002 og har derfor hvert år deltatt i behandlingen av årsregnskapene. Hvis det hadde blitt ført penger fra SOS Rasisme til andre organisasjoner eller enkeltpersoner hadde jeg for det første oppdaget dette, og for det andre hadde jeg ikke fortsatt å jobbe sammen med de personene som hadde stått bak et slikt underslag.

Hvor tar de det fra?

Hvorfor har så Dagbladet drevet denne svartmalingen av SOS Rasisme? Jeg må gå ut ifra at svaret er at de så en mulighet til å selge aviser. I prosessen har avisen i stor grad har basert seg på gamle påstander om «eiendomsspekulasjon», «kommunistkupp» og «voldelige antirasister». Disse dukket først opp på rene nazistiske forumer, og ble så videreført av meningsfeller på debattsider som VG Debatt og HegnarOnline. En løgn blir som kjent ikke mer sann av at den gjentas, men noen synes tydeligvis det er lettere å gjenta en løgn enn å ta seg bryet med å undersøke selv.

Til de leserne av Dagbladet som tenker «ingen røyk uten ild» må jeg oppfordre til kritisk lesing og egne undersøkelser. Les våre redegjørelser på nettsiden vår, og ta gjerne direkte kontakt med oss for å få flere svar.

Det er også verdt å bruke noen sekunder til å reflektere over konsekvensene av å spre rykter og bakvaskelser. Personlig har jeg mottatt utallige trusler fra nazister og andre opp igjennom årene. Jeg er også vant til å lese grove løgner og hets på mer «stuereine» debattsider. Jeg lever godt med dette, jeg velger å se slike angrep på internett som en bekreftelse på at det arbeidet jeg gjør blir lagt merke til. Men ikke alle de mange aktive i SOS Rasisme på lokalt og sentralt plan er vant til eller ønsker å bli utsatt for sånt. Det gjør noe med enkeltpersoner å stadig høre at det frivillige arbeidet man legger ned ikke er verdt noe, og at man tvert imot skal hetses for det. Dagbladet bidrar med sin ensidige journalistikk til å etablere stadig flere fordommer, og må derfor ta et stort ansvar for de mange truslene og sjikanen som nå får flyte fritt på Internett.

Jeg er stolt av det arbeidet som jeg og hundrevis av andre frivillige legger ned hvert år, mot rasisme og nazisme og for et mangfoldig samfunn. Hvis resultatet av Dagbladets tabloide sladderjournalistikk blir at dette arbeidet skades har de veldig lite å være stolte av.

Ola Melbye Pettersen
Første nestleder, SOS Rasisme i Norge